Det var enklere før. Da var det bare en skjermteknologi som gjaldt på TV-ene våre, eller i dataskjermene for den saks skyld; katodestrålerøret.
Ettermontert
Fremskrittene var ikke så store fra det ene året til det andre. TV-systemet var det samme i mange tiår. Farger, bedre lyd og tekst-TV lot seg lett implementere innenfor den gamle analoge TV-standarden. Man klarte til og med ” å ettermontere” en bredformatstandard på det gamle PAL-systemet.
Katodestrålerøret klarte brasene, først med farger, så med mer firkantede hjørner, så med flat front og til slutt med bredformat. Men noen svære beist var det.
Når kravet var vakuum inne i røret, så elektronene kom frem til fosforpunktene, ble det mye glass, og bilderørene beveget seg lenger og lenger bort fra kuleformen. Vekta ble formidabel.
Flatt utvikling
Utviklingen av flate skjermer har vært formidabel. Da de første 42 tommers plasmaskjermene dukket opp i 1996 kostet de nesten 100 000 kroner.
Bildet var helt elendig i forhold til katodestrålerørene. De første hadde et kontrastforhold på 50:1! Og her var det ikke snakk om HD.
Oppløsningen var 852 ganger 480 punkter. Men de var flate, og noen bare måtte kjøpe.
Lenge var det plasma som dominerte flat-TV-markedet, men ut over 90-tallet kom LCD på banen.
LCD i tre punkter
En LCD-skjerm fungerer ganske enkelt ved at hvert LCD-punkt på skjermen fungerer som en lysventil.
Hvor mye lys som punktet skal slippe gjennom bestemmes av en transistor koblet til hvert punkt. Selve LCD-skjermen produserer altså ikke lys, den bare slipper gjennom baklyset. Farger blir det av at det ligger et fargefilter over hvert punkt.
Det går tre punkter på hvert piksel. Et rødt, et grønt og et blått. Til sammen kan de gjenskape hele fargeskalaen ved at fargeintensiteten moduleres i trinn i hvert av punktene.
Når noen leverandører flagger at de har seks megapiksler på skjermen så er det en typisk reklamebløff. De har to millioner bildepunkter og hver av dem består av tre underpunkter.
LED-bløffen
En annen tvilsom strekking av sannheten vi ser er når det nå reklameres med LED-TV-er. Det er for så vidt riktig, men ikke mer riktig enn å kalle dem plast-TV-er, siden de bygges av plast.
De såkalte LED-TV-ene er ikke annet enn LCD-TV-er med lysdioder som lyskilde i stedet for lysstoffrør.
Når det er sagt er det viktig å være oppmerksom på hvordan LED brukes som lyskilde. Lysdiodene har den store fordelen at de er mange og at de kan skrus av og på lynraskt.
Ved å benytte et sort antall lysdioder bak LCD-panelet kan baklyset reguleres i takt med lysbehovet i ulike deler av bildet. En slik TV kan gi kraftig lys i den ene delen av bilde og helt sort i andre deler av bildet.
I tillegg sparer TV-ene strøm fordi LED er mer effektivt og bare bruker strøm der det trengs lys.
Kantlys
Men et stort antall lysdioder som reguleres slik er dyrt. Derfor har både Philips og Samsung lansert TV-er med lysdiodene montert langs kanten av skjermen.
Lyset reflekteres fra et tynt reflektorpanel bak LCD-skjermen. Fordelen er lavere kostnad, ulempen er at man ikke får den effekten som kalles lokal dimming og som ofte averteres med kontrastforhold i millionklassen. Tall uten mening i vanlige rom, men veldig bra kontrast er det.
Demping
I stedet må TV-er med kantmonterte LED-lys ty til den samme kontrastforbedrende teknikken man har brukt på modeller med lysstoffrør. Når det er mye mørke partier i bildet dempes baklyset og så sørger elektronikken for å lysne de lyse partiene i bildet mer enn normalt slik at de slipper gjennom mer av det nedtonede baklyset.
Den beste kontrasten får man altså med bakbelyst LED med lokal dimming. Enda et hakk bedre blir det om man har en TV med røde, grønne og blå lysdioder i stedet for hvite.
De gir et enda større fargeomfang, men er dessverre alt for kostbare.
OLED
Med alt ståket rundt LED kan man mistenke produsentene å trekke veksler på forbrukere som har hørt at OLED er fremtidens TV-teknologi.
Det er den etter all sannsynlighet, og OLED er faktisk ekte LED-TV-er. Organiske LED-TV-er. Organisk betyr ikke annet enn at man bruker en type LED med karbon i diodematerialet. (Organisk kjemi handler om karbonets kjemi, for dem som husker kjemipensumet)
Det tar nok noen år til OLED-TV-ene kommer på markedet i volum. Men alle som har sett prototypene blir svært imponert over egenskapene: noen mm tykke, fantastiske farger, fenomenal en innsynsvinkel og attpåtil veldig lavt strømforbruk. Noe å glede seg til.
Plasma
Etter så mange år på markedet så det ut som om plasma ville bukke under for LCD for noen år siden. Det har ikke skjedd og de produsentene som er igjen, etter at noen har gitt seg, fortsetter å forbedre teknologien og har tro på den.
Plasmaskjermer har den fordelen at hvert enkelt punkt sender ut rødt grønt og blått lys. Det betyr at når punktet er avslått så er det helt svart. Eller i hvert fall så svart som selve skjermen er i avslått tilstand.
Problemet til plasmaprodusentene er ikke at teknologien ikke har latt seg utvikle videre, men at de store investeringene har gått til LCD. LCD-skjermer har jo et langt større anvendelsesområde enn bare til TV.
