SKÖVDE: Teknisk Ukeblad har tatt skytterplassen i Leopard-stridsvognen.
Mens vi kikker gjennom hovedsiktet i 3x-forstørring beregnet på nærstrid, kommer ordren fra vognkommandør Pontus Berg om å snu tårnet til klokka seks.
Svensk
Det går lynkjapt og presist, takket være det elektriske rettesystemet.
Dette er kun mulig fordi vi sitter i en svensk Leopard som er opp til 15 år nyere enn de norske.
Her på Markstridsskolan i Skövde befinner mange av S-122 stridsvognene som nå kan bli overtatt av den norske hæren.
Systemlikhet
Forsvarssjef Sverre Diesen forteller til Teknisk Ukeblad at han vil prioritere å få til en kjøpsavtale med svenskene.
– Lykkes vi, vil det være en meget viktig brikke i det nordiske forsvarssamarbeidet. Da betyr det at Norge, Sverige og Finland får samme type stormpanservogner, artillerisystem og stridsvogner – med andre ord alle tunge, landsbaserte stridssystemer, sier Diesen.
Synergi
Han påpeker at det åpner for betydelige synergieffekter når det gjelder logistikk, deler, vedlikehold og opplæring.
– Og dersom det er ønskelig, kan vi opprette felles avdelinger. Enten slått sammen i en stor nordisk avdeling, eller vi kan for eksempel stå ute på internasjonale oppdrag der det felles materiellet står igjen, mens vi rullerer på personell, forklarer Diesen.
Han mener det skal la seg gjøre å lage avtalemodeller med Sverige som gir en vinn-vinn-situasjon for begge land.
Les mer om Svensk vs. norsk Leopard
– Fullt mulig
Og får støtte fra Sveriges forsvarsattaché i Norge, oberst Ingemar Gustafsson:
– En slik handel tror jeg kan være fullt mulig, selv om det er en prosess som nok kan ta noe tid. Et tettere samarbeid mellom Norge og Sverige er helt nødvendig for å holde liv i våre forskjellige landbaserte våpensystemer framover, sier uttaler Gustafsson.
.png){kind=logo}
Utsatt og utsatt
For åtte år siden kjøpte Norge 52 brukte Leopard 2A4 stridsvogner fra Nederland. Ennå er bare halvparten klargjort og satt i tjeneste.
Både den planlagte midtlivsoppgraderingen (MLU) og levetidsforlengelsen er blitt prioritert ned og utsatt av kostnadshensyn.
Detaljene i forslaget om å bytte ut disse i nyere svenske bruktvogner (Leo 2A5), som Forsvarssjefen og politisk ledelse i Forsvarsdepartementet har fått på bordet, er utarbeidet hos TRADOK (Hærens transformasjons- og doktrinekommando) som jobber tett med sine svenske kolleger om prosjektet.
Ideen kom opprinnelig fra den svenske armeen i november 2008.
Mulighetsstudie
Dette er å regne som et svar på den to år gamle svensk-norske mulighetsstudien der forsvarssjef Sverre Diesen og hans svenske kollega Håkan Syrén diskuterer mulighetene for et tettere militært samarbeid på kort, mellomlang og lengre sikt.
Bakteppet er også at den svenske Riksdagen nettopp har vedtatt en ny forsvarsstruktur som innebærer kraftige nedskjæringer i perioden 2010-2014.
– Det er en rekke taktisk/strategiske, tekniske og politiske argument for en slik løsning, sier oberstløytnant Trygve Smidt som er sjef for planseksjonen i TRADOKs materiellavdeling.
Han peker på at de svenske stridsvognene kan driftes lengre enn de norske, med veldig forbedret kapasitet og dessuten mer kostnadseffektivt gitt at man lykkes i å knytte båndene enda sterkere til den svenske hæren.
Gjenkjøp
Forslaget er kort fortalt å droppe MLU-en på dagens Leoparder, prisberegnet til rundt tre milliarder kroner, og heller innlede forhandlinger om å kjøpe like bra utstyr av svenskene til halve prisen.
Planen lyder på anskaffelse av 46 stridsvogner av typen S-122 (for to bataljoner pluss treningsmateriell) og 6 bergepanservogner, S-120, med et prisanslag på 1,3 milliarder kroner.
Det er lansert flere mulige overtakelses- og betalingsmetoder.
Én av de Teknisk Ukeblad kjenner til, er å trekke fra dette beløpet fra de fem milliarder kronene det er beregnet å oppgradere CV-9030-vognene hos svenske BAE Systems Hägglunds.
Det vil si at svenskene forplikter seg til et tilsvarende mindre gjenkjøp hos norsk forsvarsindustri.
Opsjon
Stormpanservognen CV-90 har Norge 104 eksemplarer av.
Flere norsk-svenske forsvarsinnkjøp er på trappene. Den viktigste er artilleriet Archer.
Norge har en opsjon på å kjøpe 24 slike autonome artillerisystemer fra Bofors, og Forsvaret har vært med på å betale for utviklingen av skytset som skal erstatte M109.
I tillegg skal Forsvarets rundt 2000 lastebiler erstattes og det planlegges et prosjekt på 2-3 milliarder kroner sammen med svenskene.
Nedskjæringer
Oberstløytnant Sven Antonsson, som er NK på Markstridsskolan, påpeker at det ennå ikke foreligger noen endelig beslutning for hva forsvarskuttene betyr for dagens åtte mekaniserte bataljoner i Sverige.
Samtidig er det antydet at dagens 120 operative stridsvogner kan bli 60.
– Uansett kan vi konstatere at det svenske og norske forsvaret nærmer seg hverandre i kapasitet. På enkelte systemer vil det være mye å hente på å bygge felles avdelinger med felles materiell og utdanning. Økonomisk er det farlig å kun se på delsystem for delsystem. Totalen vil være billigere og mer effektivt for begge nasjoner, sier Antonsson.
Verdens beste
Disse 60 overflødige stridsvognene vil gjøre bedre nytte for seg i «nabolaget» med et tettere stridsvognsamarbeid med Norge i stedet for å selges andre steder.
Det er tankegodset som i hvert fall norske representanter ser på som gunstig for Norge og skadereduserende for Sverige.
– Jeg ser på dette som en gyllen mulighet for Norge til å få en stor kapasitetsøkning for hærens desidert viktigste kampsystem. Som konvensjonelt kampmiddel er S-122 sannsynligvis verdens beste, påpeker Trygve Smidt.
Under kritisk masse
I TRADOKs forslag til forsvarsledelsen, og deres svenske motsvar på andre siden av grensen, anbefales landene å søke samarbeid med S-120 og S-122 fordi det ifølge fagekspertene gir flere gevinster:
For de operative forhold vil felles doktrine, prosedyrer, trening og materiell gi muligheter til å sette opp felles avdelinger for operasjoner – med betydelig større effekt, fleksibilitet og lavere risiko.
Med samme type stridsvogn vil dessuten videreutvikling kunne gjøres enklere og mer kostnadseffektivt.
– På hærsiden kommer vi til å sitte igjen med én brigade i Norge og to i Sverige. Problemet er at vi begge er i ferd å havne under den kritiske massen som behøves for å kunne øve godt nok og opprettholde kompetanse til både nasjonale og internasjonale operasjoner. Har vi like systemer, gjør det samarbeidet mye enklere, sier Ingemar Gustafsson.
90 prosent
Forsvarsattacheen ser på Archer-samarbeidet som et pilotprosjekt for hva man kan få til av andre samarbeid, for eksempel på stridsvognsiden.
– Utviklingsprosjekter er ekstremt dyre, og det er grunn til å spørre seg om såpass små land som Norge og Sverige tross alt er skal bruke ressurser på dette. Her har vi i stedet justert litt på hver våre krav og fått til en gunstig 90-prosentløsning i stedet for hver vår 100-prosentløsning.
Innsparing
– Et stridsvognsystem krever et tungt logistikkapparat som vil være like stort uavhengig om man har 10, 20 eller 120 vogner. Ved å gjøre en balansert fordeling mellom for eksempel artilleri og stridsvogner mellom landene kan vi oppnå betydelig innsparing som i stedet kan brukes til bedre trening. Men man kan aldri oppnå millimeterrettferdighet. Utfordringen er at dette ikke bare er et militært spørsmål, men også mye regionalpolitikk både i Sverige og Norge. Forståelig nok, sier Gustafsson.
Hærens hjørnestein
Forsvarssjef Sverre Diesen er krystallklar på spørsmål om hvorfor Norge fortsatt bør holde seg med stridsvogner:
– Fordi det er hjørnesteinen i enhver moderne hær. Dersom vi fortsatt skal ha kapasitet til å gjennomføre høyintensive stridsoperasjoner, er det kritisk å ha stridsvogner. Og de må være moderne. Skulle vi velge å ikke oppgradere dagens 2A4, vil den på sikt ikke kunne fungere som kampsystem, kun som beskyttelsesplattform med pansring og til dels sensorer, påpeker han.
Les mer om forskjellene: Svensk vs. norsk Leopard
