Strengt tatt var ikke Mavica et stillbildekamera, men et videokamera, Magnetic VIdeo Camera, hvor det var mulig å vise stillbilder og lagre dem.
Presentasjonen skjedde i en overfylt konferansesal i Tokyo den 25. august 1981. Stillbildene ble lagret på en to tommers magnetplate (floppy disk). Visning skjedde på en TV- eller videomonitor.
Mavicaen var et speilreflekskamera med utskiftbar optikk. Den opprinnelige versjonen kom med tre linser med bajonettfeste; en 25 mm f/2, en 50 mm f1,4 og en 16–55 mm zoomlinse f/1,4.
Få piksler
Sammenlignet med dagens kameraer som opererer med oppløsninger i megapikselklassen, ga Mavicaens 570 x 490 piksler på en 10 x 12 mm CCD-brikke heller dårlig oppløsning.
Det var ellers også få valgmuligheter med dette kameraet. Linsenes lysømfintlighet var fast og tilsvarende ISO 200. Kameraet var lite egnet til å ta hurtig bevegende motiver med en fast lukkertid på 1/60 sekund.
Primitiv lagring
Hvert bilde ble lagret på sitt eget dedikerte område på floppydisken, som Sony døpte Mavipak. Opptil 50 fargebilder fikk plass på hver floppydisk.
Kameraet fikk strøm fra tre standard AA-batterier. For å se på bildene måtte man ty til TV-en, og kvaliteten tilsvarte datidens standard for TV-bilder. Samtidig annonserte Sony at de utviklet en fargeskriver slik at man kunne få bildene direkte ut i papirkopier.
Ekte vare
Sonys Mavica var ikke akkurat noe å rope hurra for, i alle fall ikke sett med dagens øyne. Det skjedde heller ikke så mye på digitalkamerafronten utover i 80-årene. Det første egentlige digitalkameraet som lagret bildene på en intern databrikke var trolig Fuji DS-1P i 1988. Databrikken hadde en kapasitet på 16 MB. Kanskje ikke så mye akkurat, men verre var det at den var av det volatile slaget; det vil si at det var nødvendig å ha batteri tilkoblet for å holde på dataene.
I 1991 kom Kodak med DCS-100, som markerte starten på profesjonelle digitale speilreflekskameraer. Disse var i stor grad basert på modifiserte Nikon filmbaserte kamerahus og utstyrt med en 1,3 megapiksel sensor. Men prisen var drøy; ca. 13.000 dollar, så det stimulerte ikke akkurat til salgsrush.
En viktig milepæl for utviklingen av digitalkameraer var innføringen av JPEG- og MPEG-standardene for filkomprimering i 1988. Det var viktig for å få lagringsplass nok til bildefiler som økte i størrelse i takt med økende megapikselantall. Én-megapikselgrensen ble passert i 1997 – i alle fall når det gjelder kompaktkameraer beregnet på vanlige forbrukere.
.png){kind=logo}
Dagens digitalkameraer har alle LCD-skjermer som kan brukes til bildevisning eller som søker. Det første forbrukerkameraet med slik skjerm var Casio QV-10 som kom i 1995. CompactFlash brikken så dagens lys med Kodak DC-25 året etter.
Mer fart i utviklingen
Mot slutten av 90-årene ble det mer fart i utviklingen på digitalkamerafronten. Nikon kom med sitt D1, et 2,74 megapiksel digitalt speilreflekskamera til under 6000 dollar. Dermed var prisen på et nivå som profesjonelle brukere kunne godta – pluss en del private entusiaster. Kameraet hadde samme bajonettfeste for linsene som tidligere filmbaserte kameraer. Det ga mulighet for en viss gjenbruk av tidligere anskaffede linser.
Men prisen synker nå raskt. Kanskje var det et slags gjennombrudd da Canon kom med sin Digital Rebel 300D i 2003. Her snakker vi om digital speilrefleks med seks megapiksler til under 1000 dollar.
Kodaks rolle
Kodak kunne vært dominerende på digitalkameramarkedet. Allerede i desember 1975 demonstrerte Kodaks Steven Sasson et apparat hvor han registrerte et sort/hvitt bilde på en digital kassettspiller. Innspillingen tok 23 sekunder – det samme gjorde avspillingen.
Like fullt – det var den første spire til digitalkamerautviklingen. Og Kodak fortsatte sin forskning på feltet og har registrert over 1000 digitalfotopatenter.
Men de satt på en gullgruve, celluloid-filmen, som de ikke hadde lyst til å fase ut. Dermed lot de japanske konkurrenter som Sony og Canon slippe til.
