Det er ingen mangel på historier om forskere som har villet, villet, villet! De er helt sikre på at de har rett, men de klarer bare ikke å finne det endelige beviset.
Det kan være fossilet som spikrer en ny teori om menneskets opprinnelse, avlsmetoden som viser at Mendelsk genetikk er feil, den grensesprengende målingen som fjerner all tvil om at lys er bølger, et nanoteknologisk gjennombrudd, en ny metode for bekjempning av kreft, Aidsvirusets identitet. Hva som helst.
Hva skjer, etter år med tungt arbeid der virkeligheten fremdeles nekter å komme deg i møte, og du samtidig VET at du har rett (Og at det finnes andre, dyktige folk der ute som leter etter akkurat det samme som deg)?
Noen gir opp. Noen jukser. Og noen slumser seg raskt over målstreken. Det er de siste jeg skal se på, de som i sin iver, hybris og hellige overbevisning, kutter hjørner, feier møkk under teppet og generelt ignorerer sin faglige hygiene.
Dårlig forskning, med andre ord.
Verken midler eller evner
Det finnes regler for skikk og bruk også i vitenskapens verden. Ikke uten grunn.
En av de som i sin tid slumset med renholdet fikk faktisk enorm suksess. Alexander Fleming var ikke kjent for å holde seg med et speilblankt laboratorium. Da han i 1928 forlot laben for å dra på sommerferie, var det møkk og søl nok på bordplata til at naturen kunne gå sin gang. Resten er historie.
Jeg mente imidlertid ikke dette med renhold rent bokstavelig, jeg tenkte mer på vitenskapens skrevne og uskrevne regler. Slik sett er det kanskje mer til poenget å påpeke at det ikke var Fleming som tok det avgjørende skrittet og gjorde hans tilfeldige oppdagelse til det første antibiotikum, selv om dette var et poeng han senere underkommuniserte.
Fleming hadde nemlig verken midler eller evner i betydningen laboratorieressurser og tilstrekkelig bakgrunn i kjemi. De som egentlig «oppdaget» penicillin var derfor Howard Florey og Ernst Chain, sistnevnte en av tusenvis av tyske, jødiske forskere som flyktet fra Hitler på 1930-tallet. De tre fikk sine Nobelpriser i 1945.
Så Alexander Fleming nådde toppen sitt slums til tross. Andre har hatt et kanskje enda mer brennende ønske om suksess, et enda mindre ryddig forhold til vitenskapelig prosedyre, og litt mindre flaks.
- Kjernefysiske bomber: Strålingen dreper deg ikke, smellet gjør det
Har kostet ufattelig antall milliarder
Hva gikk for eksempel galt før, under og etter Fleischmann og Pons’ famøse oppdagelse av kald fusjon i 1986?
Motivasjonen var sterk og formodentlig dermed også ønsketenkningen: Fusjonsenergi er, hvis den temmes, en nærmest uendelig og forholdsvis ren ressurs. Men den er dyr og på grensen til umulig å utvikle.
Forsøkene på å temme disse kreftene har så langt kostet ufattelige antall milliarder, og vi er fremdeles langt fra mål. Årsaken er at det slett ikke er enkelt å gjenskape forholdene i solas indre i et kraftverk på jorda. Å tvinge to atomkjerner sammen slik at de blir én, krever ekstreme trykk og temperaturer, forhold som til tider har truet med å rive laboratoriene i filler, og altså uten å bringe resultatene særlig nærmere.
I siste halvdel av 1980-tallet begynte ideen om en ny type fusjon å spre seg. Gratis energi i uendelige mengder «på kjøkkenbordet hjemme», ved romtemperatur og normale trykkforhold!
.jpg)
Ideen var å gå utenom forsøkene på å gjenskape sola. Man kunne heller tvinge hydrogenkjernene sammen uten å bruke makt, for eksempel ved hjelp av elektrolyse. Hvis man brukte elektroder av palladium, kunne man forestille seg at hydrogenatomene kunne konsentreres inne i metallet, og dermed starte en fusjonsreaksjon, Slik var ihvertfall ideen.
.png){kind=logo}
Martin Fleischmann og Stanley Pons ved University of Utah kom først i mål. Verdenssensasjon er en forsiktig beskrivelse av reaksjonene etter at da de kunne fortelle at de hadde en kjernefysisk reaksjon gående i en liten glassbeholder i laboratoriet sitt. Verden, i hvert fall fysikernes, gikk bananas. Forskerne stormet til sine laboratorier, investorene halset etter.
Deretter fikk vi en demonstrasjon av et pussig, men velkjent fenomen. De første dagene etter at sensasjonen ble kjent, fikk «alle» apparaturen til å virke og resultatene var lovende.
Etter hvert ble det imidlertid færre og færre som klarte det, inntil vi etter noen måneder sto igjen med en liten, hard kjerne entusiaster som bare nektet å gi opp. De har rapportert om lovende resultater og nye hypoteser helt fram til våre dager, men vi har fortsatt ingen billig og ren kjernekraft, produsert “på kjøkkenbenken hjemme”.
Så hva skjedde? Vel, for å komme i mål før konkurrentene hadde Fleischmann og Pons kuttet ikke så rent få svinger. Logene deres var mangelfulle, forsøket vanskelig å reprodusere.
De hadde ingen konsistent teori om hva de drev med og eventuelle funn var følgelig vanskelige å falsifisere. Og kanskje aller viktigst, da de endelig fikk interessante resultater – sensasjonelle, mente de nok selv – tok de seg ikke tid til å undersøke hva som hadde skjedd, og prøvde ikke å gjenta forsøket (som de heller ikke hadde sett i aksjon – det hadde gått av av seg selv, en helg de ikke var tilstede – omtrent som da Fleming oppdaget penicillin.) De slurvet i stedet videre, fant ikke tid til normale og sikrende prosedyrer som peer review og vitenskapelig publisering. Saken ble i stedet brettet direkte utover forsidene av de store, internasjonale avisene. Uten medfølgende tekniske beskrivelser som kunne hjulpet kollegene til å gå arbeidet kritisk etter i sømmene.
- NTNU-professor om kald fusjon: – Krever ikke bare ett mirakel, men to
Stråler var tingen
Moral: Når vi vet at vi har rett, kjenner fasiten, og bruker forskningen bare som et middel for å bevise at vi har rett – ikke «om vi har rett» - kan det lett gå galt.
Den franske fysikeren René Blondlot har fått den tvilsomme æren av å bli stående som selve paradeeksempelet. Det begynte lovende, og i 1904 mottok han det franske vitenskapsakademiets for oppdagelsen av fenomenet N-stråler.
Det hjelper på forståelsen at dette var en strålende tid, med stor entusiasme og et snev av nasjonal kniving og sjalusi rundt nettopp stråler. Tyskerne hadde hatt suksess med sine røntgenstråler, franskmenn (og polakker) med radioaktivitet, og briter (og new zealendere) med elektroner og atomkjerner. Stråler var tingen og universitetet i Nancy ble ikke lei seg for å få en sensasjonell nyoppdagelse oppkalt etter seg: N-stråler.
N-strålene var kjennetegnet ved at de fikk elektriske utladninger til å lyse sterkere. Målingene av lysstyrken ble imidlertid ikke foretatt ved hjelp av instrumenter, men på grunnlag av Blondlots personlige vurdering («Jeg synes vel kanskje det lyser litt sterkere nå …»).
Strålene kunne videre finnes i lyset fra sola, fra flammer og fra hvitglødende gjenstander og, pussig nok, i menneskets nervesystem. Det fantes også sekundære kilder, kilder som tok opp N-stråler og sendte dem ut igjen. Menneskets øye var en slik kilde, og dermed førte N-strålene til at man kan se i mørke. Dette kunne du merke ved at når du først entret et mørkt rom, ser du ingenting. Men så – tenk det! – begynner N-strålene langsomt å virke, og du kan se igjen. Ihvertfall litt.
N-strålene fulgte herfra en bane ikke ulikt den vi så med kald fusjon. De første rapportene vekket stor entusiasme, og N-stråler ble påvist i det ene laboratorium etter det andre. Men så stanset det opp. De fleste ikke-franske forskere fikk snart problemer med å påvise noen annen form for nattesyn enn det vi kjente godt fra før. Franskmennene ga seg imidlertid ikke. N-strålene var nemlig av en slik karakter at man måtte ha en franskmanns eleverte intellekt for å kunne registrere dem, ble det sagt.
De fleste franskmenn trakk seg imidlertid også ut, etter at en skeptisk amerikansk fysiker kunne påvise at Blondlot kunne se N-stråler også når apparaturen han hadde laget for å fremstille dem ikke fungerte. De var følgelig et resultat av hans fantasi, selvbedrag og – ønsketenkning.
Til slutt var det bare René Blondlot selv som kunne se strålene. Han så dem til gjengjeld helt frem til sin død.
Lovene for dårlig vitenskap
Killer ape-hypotesen om menneskets utvikling dukket opp tidlig på 1950-tallet, særlig drevet frem av den svært innflytelsesrike Raymond Dart, mannen som fant de første Australopithecus-fossilene i Sør-Afrika. Hypotesen gikk ut på at vår forape startet sin ferd mot moderne menneske som rovdyr. Senere studier har vist at Dart baserte det hele på feiltolkning av ett fossilt funn, og selvsagt på et godt monn med ønsketenkning. Slik var det! Helt sikkert …
Sigmund Freuds psykoanalyse har vist seg å være basert på ”eksperimenter” som ble utført, ikke akkurat slik han senere beskrev dem med pasienter han hadde i behandling betraktelig kortere tid enn han senere fremstilte det og med noe mindre sensasjonelt resultat. Og med en god porsjon ønsketenkning (er det grunn til å tro).
Jacques Benveniste mente han vitenskapelig kunne bevise homøopatenes påstand om at en homøopatisk medisin virker bedre, jo mer utvannet den er. Resultatene var sensasjonelle – og han publiserte dem i Nature. Både Benveniste og Nature misset det faktum at alle ”gode” resultater kom fra én assistent – en kvinne som var mer enn litt forelsket i sin sjef. I tillegg hjalp det nok Benveniste å ha veldig lyst til å finne ut at homøopati virker.
Og slik kan vi fortsette å ramse opp. Vi snakker som sagt ikke om egentlig svindel, vi snakker om dårlig forskning. Forskerne vi har møtt i denne artikkelen har hatt sterke drømmer og overbevisninger, og de har hatt ambisjoner. De har derimot ikke hatt den fornødne selvkritikk og tilsynelatende manglet en evne til å skille god vitenskap fra dårlig. Det vil si evnen til å innrømme at du tar feil, når det er det du gjør.
Nobelprisvinneren og fysikeren Irving Langmuir var interessert i dårlig vitenskap, og utviklet et sett «lover» for hvordan den fungerer. (Når Langmuir bruker ordet «effekt» i sine «lover», mener han et fenomen som tilsynelatende kan oppdages av en ikke helt stødig forsker. Vi kan tenke N-stråler og Kald fusjon.)
Her er Langmuirs forslag:
- Den maksimale effekt som observeres er knapt målbar, og effektens størrelse er uavhengig av årsakens intensitet.
- Størrelsen på effekten ligger nær grensen for det observerbare – det kreves mange målinger, fordi resultatene er av lav statistisk signifikans.
- Målingene påstås å være svært nøyaktige.
- Det konstrueres fantastiske teorier, som motsier det man faktisk ser.
- Kritikk blir møtt med ad hoc-forklaringer, gjerne konstruert i øyeblikkets hete.
- Antallet tilhengere stiger raskt til rundt 50 prosent – og faller deretter gradvis mot null.
