Kombinasjonen av syke dyr og forskning på sykdom og smitte i et nettverk av dyrehospital, obduksjonssaler og laboratorier byr på utfordringer for behandling av skrotter og avfall.
Den gamle Veterinærhøgskolen i Oslo måtte frakte kadavre og kontaminert materiale til Norsk Protein på Hamar. «Nye» NMBU får sitt eget anlegg, luthydrolyse, som best kan sammenliknes med avanserte trykkokere.
De er prosjektert og levert av Progressive Recovery Inc (PRI) fra Dupo i Illinois. De er en av kun et fåtall leverandører på verdensbasis.
Til NMBU leverer de tre kokere med kapasitet på 600, 1200 og 2000 kg med en prislapp på 38 millioner kroner. Trykkokerne er omsluttet av en kappe fylt med olje, som varmes opp elektrisk. Det er for å unngå å ha varmekolber sammen med kontaminert materiale. Temperaturen ligger på 134°C, trykket på 4-5 bar og dyreskrottene blir kokt i opptil 30 timer.
I denne prosessen fordamper 60 prosent av den opprinnelige vekten. Vannet som trekkes ut går til nok et kokeanlegg, før det passerer en varmegjenvinner og deretter slippes ut med annet gråvann. Blokken som blir igjen blir høyst sannsynlig sendt til forbrenningsanlegget på Klemetsrud.
– Det er også et alternativ å la det gå til Norsk Protein på Hamar, men det er i tilfelle noe NMBU må diskutere med dem, sier Arne Torsæter, prosjektleder hos Statsbygg.
Tredje generasjon
Tim Giddens, sjefingeniør hos PRI, overvåker og styrer installasjonen på Ås. Han forteller at den første forespørselen kom for tre år siden.
– Dette er tredje generasjon. Selv om grunnprinsippene er de samme, er hvert enkelt anlegg skreddersydd, sier han.
Trykkokeren er to-delt. Toppen, der avfallet mates inn, ligger en etasje over resten. Alle gjennomføringer er forseglet. Toppen er i kontaminert område, mens bunnen ligger i rent område.
– Vi har klart å flytte flere komponenter, ventiler og kraner fra toppen og ned til rent område. Det er en viktig forbedring.
Giddens sier også at anlegget på Ås blir det mest miljøvennlige de har bygget. Det bruker lite energi til oppvarming, all overskuddsvarme blir trukket ut og brukt til byggoppvarming og tappevann. Også innholdet av lut er kraftig redusert. Anlegget ble først montert og satt i drift i Dupo, etter nødvendige justeringer ble det så demontert og fraktet til Norge for montasje.
Komplisert bygg
Torsæter forteller at bygget rundt trykkokerne er krevende. En ting er å få de forholdsvis store tankene inn, noe annet er de rigide kravene til tetthet.
– Hver tetning er egentlig en detalj, men det er så inderlig mange detaljer at hele bygget blir komplisert. Vi bruker blant annet spesialpakninger til luthydrolysen som er trykksatt med olje, og ut-luften fra ventilasjonsanlegget må gjennom et Hepa-filter.
En egen smitteverngruppe er opprettet og følger og kontrollerer at alle krav blir overholdt. Under prosjekteringen ble biosikkerhet et eget fag og Multiconsult hadde rådgivende ingeniør for biosikkerhet, på linje med bygg, elektro og andre tradisjonelle fag. Statsbygg har valgt å benytte Bio Safe Level, en internasjonal standard som har fire nivåer. Anlegget på NMBU får BSL2, som er nest lavest.
– Det er ingen formelle krav i dag, men vi har valgt å være forberedt på at det kan komme forbud mot å frakte ubehandlet materiale i bil. Det er overraskende vanskelig å oppnå god biosikkerhet. Denne installasjonen skal også godkjennes av Veritas før den tas i bruk, sier Torsæter.
PRI leverer også to kokeanlegg av typen EDS, Effluent decontamination system, som kan håndtere 12.000 og 8000 liter/døgn. Vannet kokes på 134 grader. Disse kjelene, inkludert biosikker pumpestasjon, kommer på 50 millioner kroner. Installasjonen av disse starter neste år.
