Hvis du noen gang møter noen som ser ut akkurat som deg, er genene deres sannsynligvis også ganske like.
Så tydelig sies det i en ny forskningsstudie publisert i tidsskriftet Cell Reports.
Forskere fra Josep Carreras Leukemia Research Institute i Barcelona har studert 32 par med «virtuelle tvillinger» – det vil si dobbeltgjengere som ikke deler stamtavle, og ved hjelp av ansiktsgjenkjenningsalgoritmer og genomkartlegging har de kommet til at det er en signifikant sammenheng mellom hvor lik man ser ut i ansiktet og hvor likt DNA man har.
Ideen kom fra en bildeserie kalt «I'm not a look-alike», som den kanadiske fotografen Francois Brunelle står bak. Siden 1999 har han tatt bilder av dobbeltgjengere – mennesker fra vidt forskjellige land og bakgrunner som møtes.
Hovedforfatteren bak studien, professor Manel Esteller, ble inspirert av bildeserien til å studere disse dobbeltgjengerne. Han har tidligere studert eneggede tvillinger for å finne ut hvorfor de likevel har små forskjeller. Nå ville han undersøke det motsatte: Hvis noen ser nesten like ut uten å være i slekt, hva er grunnen? Det skriver New York Times.
Studien viser at hvis to personer ser like ut, er det sannsynligvis fordi ansiktstrekkene er «bygget» av nesten identiske DNA-sekvenser.
– Disse menneskene ser like ut fordi de deler viktige deler av genomet eller DNA-sekvensen. Det kan virke som allmenn kunnskap, men det har aldri blitt bevist før, sier Esteller til New York Times.
Nesten som eneggede tvillinger
Personene i studien er i aldersgruppen 23 til 78 år, med omtrent dobbelt så mange kvinner som menn. Først ble ansiktene deres undersøkt ved hjelp av tre forskjellige ansiktsgjenkjenningsalgoritmer som vurderte hvor like dobbeltgjengerne faktisk så ut. Det viste seg at halvparten av dem fikk omtrent samme likhetspoeng som eneggede tvillinger.
Da de fikk kartlagt genomene sine, var resultatene klare: Den halvparten av parene som er mest like i ansiktet, har betydelig flere likheter i genomet enn den halvparten som har flere ansiktsforskjeller.
Dette overrasket professor Esteller, fordi det minner om den samme mekanismen som gjør at eneggede tvillinger uansett har noen små ulikheter. Her er det ikke det medfødte genomet, men ytre faktorer som endringer i epigenetikk eller mikrobiomet som utgjør forskjellen. Med andre ord miljø fremfor arv.
På samme måte skyldes forskjellene mellom dobbeltgjengerne i større grad eksterne faktorer enn deres genetikk, eller som professor Esteller uttrykker det:
– Genene har plassert dobbeltgjengerne i samme boks, mens epigenetikk og mikrobiomet trekker dem fra hverandre igjen.
Alle mennesker har unikt DNA, men det er kun et begrenset antall ganger de genetiske terningene triller for å komponere et ansikt, og derfor oppstår dobbeltgjengere, sier Esteller:
– Det er nå så mange mennesker i verden at systemet gjentar seg.
Oppskriften på et ansikt
Men oppdagelsen kan gjøre mer enn bare å fascinere. Det kan også være til hjelp for medisinsk vitenskap, sier Olivier Elemento, som er professor i beregningsgenomikk ved Englander Institute for Precision Medicine og ikke har noe med studien å gjøre.
– Det ser ut til å være noe ganske kraftig i genetikk som gjør at to individer som ser like ut også har lignende genomprofiler, sier Elemento til New York Times.
Hvis man får nok kunnskap om hvordan et ansikts utseende kommer til uttrykk i genene, kan det ha en rekke fordeler. Ifølge Elemento kan oppdagelsen potensielt hjelpe leger med å oppdage genfeil dersom folks utseende viser seg å være markant annerledes enn DNA-et deres forutser.
Og hvis dobbeltgjengere deler store deler av DNA, deler de kanskje ikke bare et ansikt, men også sykdommer, sier Esteller, som håper at oppdagelsen vil hjelpe legevitenskapen med å diagnostisere sykdommer.
Videre håper han at det kan bidra til forskning på hvordan mennesker kan gjenkjennes kun basert på DNA-spor. I fremtiden kan denne teknikken kanskje hjelpe politiet med å fange kriminelle.
Denne artikkelen ble først publisert på Ingeniøren.
