Et voksent menneske mister cirka tusen hudceller per kvadratcentimeter, per time. Hudcellene inneholder DNA, selv om mye er degradert. Det betyr at du etterlater deg spor av at du har vært der, hvor du enn går og hva du enn gjør. Ikke nok med det: I et tørt og uforstyrret miljø kan DNA bli liggende i lang tid. DNA er funnet i støv etter to år. Dersom du har tatt på noe, og noen andre tar det med seg, for eksempel til et åsted, vil DNA-et ditt kunne finnes der uten at du har noe som helst med hendelsen å gjøre. Dette kan dagens DNA-teknologi fange opp. Det øker sjansen for justismord, frykter forskere.
I dag er DNA-spor en sentral del av politiets etterforskningsarbeid. I tillegg er det mange eksempler på at slike spor blir brukt i rettssaker. Både for å dømme og for å frifinne.
Baneheia-saken er spesiell fordi Viggo Kristiansen først ble dømt. DNA-analysen viste at materialet kunne stamme fra 54 prosent av den norske mannlige befolkningen, inkludert Kristiansen. Det ble den gang ansett som noe som talte for at han var skyldig. Da saken ble gjenopptatt og dataene analysert på nytt, viste det seg at DNA-sporene kunne knyttes til Andersen. Dette viser blant annet hvor stor forskjell det er på teknologien som ble brukt til å felle Kristiansen, og den teknologien som finnes i dag. Det viser også at DNA-spor må brukes med omhu som bevis i rettssaker.
DNA-spor kan feiltolkes
– Det kan være mange uskyldig dømte i fengsel. DNA-spor kan bli mistolket, sier Peter Gill, professor i rettsgenetikk ved UiO og overlege ved Oslo universitetssykehus.
Tenk om det er en av dine hudceller som en dag blir funnet på et åsted? Forskerne ved seksjon for rettsgenetikk i straffesaker jobber med å forstå hvordan DNA sprer seg i et miljø og hvor lenge det fortsatt kan spores. Mer informasjon om dette er nødvendig for bedre å kunne forstå relevansen av DNA-spor i straffesaker.
Da DNA ble brukt til å løse en drapssak for første gang i England i 1986, var det revolusjonerende. DNA ville for all ettertid bli en sentral del av politiets etterforskningsarbeid. Nå har metodene blitt så gode at de kan fange opp veldig mye mer DNA, men dette har en skyggeside: Man fanger også opp DNA fra personer som ikke er involvert i den kriminelle handlingen, og relevansen til DNA-beviset blir utfordret.
DNA-spor kan spres ved å åpne en dør
Dette har forskere ved Institutt for rettsgenetikk ved Oslo Universitetssykehus undersøkt. De ville se om luft- og støvprøver kan brukes til å identifisere personer som har oppholdt seg i et rom. I en nylig publisert forskningsartikkel skriver de at dette som et eksempel kan brukes i saker der politiet avslører en narkotikalab.
Luft- og støvprøver fra den tenkte narkotikalab-en kan gi DNA-spor som siden kan sjekkes mot politiets DNA-register. Personer som allerede er lagret i registeret, vil da kunne identifiseres og bli viktige i etterforskningen videre.
– Vi benytter en luftprøvetaker som fungerer med filtre som kan samle partikler i luft, forklarer Chiara Fantinato, som holder på med en doktorgrad. – Deretter fikk vi ut menneskelige DNA fra filteret ved hjelp av tradisjonelle metoder i rettsmedisin.
Hun forteller videre at narkolab-en bare er et eksempel på hva dette vil kunne brukes til.
Prøvene ble samlet inn i deres egne kontor-, møte-, og laboratorielokaler. Selv om metoden kan vise hvem som har vært til stede, er det mange begrensninger.
– Bare ved å åpne en dør, kan det komme DNA inn, sier Ane Elida Fonneløp, seniorforsker og leder for rettsgenetisk forskergruppe ved Oslo Universitetssykehus. Fonneløp er også tilknyttet Institutt for biovitenskap gjennom CEES.
Målet er ikke å skaffe bevis
– Jo flere mennesker som har vært i et rom, desto vanskeligere er det å fange opp alle. I vårt eksempel var det mellom tre og fem personer på et kontor, og da klarte vi å se de fleste av dem. Det var vanskeligere å se alle som hadde vært til stede i et møterom, sier Fantinato.
– For hver prøve vi tar, kan vi identifisere tre personer, legger Gill til.
– Målet med denne øvelsen var ikke å skaffe beviser til en rettssak, men å bruke metoden til undersøkelser, som er annerledes, fortsetter Gill. Ideen er at dersom politiet ikke vet hvem som har vært på åstedet, vil de gjerne ha all den informasjonen de kan få. Vi kan gi dem den informasjonen, men det beviser ikke at en person har utført en kriminell handling. Det politiet kan gjøre, er å undersøke saken videre.
Nettopp fordi det skal så lite til for å spre DNA, er det ekstra viktig at politiet også etterforsker mulige måter det kan ha havnet der på.
Gill var ekspertvitne i de siste rettssakene hvor påtalemyndighetene forsøkte å dømme en person for drapet på Birgitte Tengs. DNA-spor fra flere personer ble funnet på hennes strømpebukse. Politiet kunne ikke forklare hvordan DNA-et har havnet der, og Gill er kritisk til å bruke den informasjonen til å dømme noen. Grunnen er enkel: Det er DNA overalt, og det skal lite til for at det overføres.
Du har DNA fra andre på nakken
DNA kan sitte fast i klær og transporteres til andre steder. Derfor kan ikke metoden slå fast med sikkerhet at personen har vært i et rom der prøven er tatt.
– Vi har sett at folk som gikk på trening, på bar eller som tok offentlig transport, hadde ukjent DNA på nakken fra miljøet rundt. De var ikke blitt berørt av noen. Kanskje de tok på noe, og så tok de seg på nakken. DNA fra andre mennesker finnes på huden vår, forklarer Fantinato.
– Du kan finne DNA overalt. Spørsmålet er om det kan knyttes til den kriminaliteten som blir undersøkt, sier Gill.
Han forteller at indirekte overføring av DNA er noe de har undersøkt i mange år.
– Det kan skje hvis du har vært i kontakt med en annen person, bare ved å håndhilse. Da kan du overføre personens DNA til åstedet, eller DNA kan være på genseren. Derfor forsøker vi å finne metoder og statistikk som kan si noe om sikkerheten av det vi finner. Dette er veldig, veldig viktig i rettsmedisin, sier Gill.
Overføring og kontaminering
Han forklarer videre at de skiller mellom direkte overføring av DNA fra ukjente individer og det som kalles for kontaminering av prøven.
– Kontaminering er noe som er innenfor vår kontroll og som vi har rutiner for å unngå. Når vi ser på prøver fra et åsted, forventer vi å finne ukjent DNA. Det kaller vi for bakgrunn. Det er alt det DNA-et som kan komme fra en genser eller hvor som helst, men som ikke har noe med den kriminelle handlingen å gjøre.
Kontaminering er derimot DNA på avveie i laboratoriet eller fra etterforskere, forklarer han. Dette kan begrenses ved at etterforskerne tar på seg verneutstyr. Dette er for eksempel de karakteristiske hvite draktene som rettsmedisinerne ofte har på seg i TV-serier. I tillegg har de DNA fra alle som er involvert i etterforskningen, slik at dette DNA-et kan sjekkes ut av saken.
CSI-effekten: Troen på at DNA løser saken
For å skille uskyldig DNA fra det som er knyttet til den kriminelle handlingen, har forskerne sett på hvor mye og hvordan DNA overføres i miljøet. Dette er på ingen måte et ferdig utforsket fagfelt.
– Vi gjør eksperimenter for å finne ut hvor mye ukjent DNA vi kan forvente å finne på en genser, sier Fonneløp.
I tillegg bruker forskerne statistikk for å si noe om mengde DNA som forventes ved indirekte overføring, i bakgrunn og det som er direkte kontakt. Likevel er det mange som tror at et DNA-spor er et sikkert spor, også blant politifolk. Dette mener Gill er et stort problem:
– Det er seriøse utfordringer med det vi kaller CSI-effekten, hvor rettsmedisinere på TV kommer med en DNA-profil og sier det er ham, dette er gjerningsmannen. Derfor må vi alltid forklare at rettsmedisin er veldig, veldig annerledes enn det ser ut på TV, sier Gill. – Jeg tror politiet og domstolene har vanskelig for å henge med i utviklingen innen vitenskapen. Hvis de ikke forstår hva vi gjør, er det vanskelig for dem å ta de rette beslutningene.
Dette til tross for at DNA-spor i luften har vært kjent nesten like lenge som DNA har blitt brukt i etterforskning.
– Vi har visst om DNA i aerosoler, som er partikler i luften, i mer enn 20 år. Da vi begynte å bruke PCR-metoden, fant vi DNA i negative kontroller. Dette DNA-et kunne bare komme fra luften. Derfor har vi veldig strenge forholdsregler for å jobbe med kriminalsaker på laboratoriet. Vi har alltid sett på dette DNA-et som et irritasjonsmoment, men dette er den første studien hvor vi har forsøkt å se på hvordan vi faktisk kan bruke dette DNA-et i kriminalsaker, sier Gill.
– Når kan denne metoden tas i bruk av politiet i Norge?
– Jeg tror vi kan bruke den nå, men vi må være veldig tydelige på begrensningene og hva metoden viser og hva den ikke viser. Nøkkelen er å være transparent, sier Gill. – Den kan brukes til å etterforske en sak, men bør ikke brukes som bevis i retten.
– Personlig er jeg usikker på om dette kan brukes til politietterforskning i dag, sier Fonneløp. – Jeg ville likt å vite mye mer om hvordan DNA spres i miljøet og hvor lenge det er der. Etter min mening er vi mange år unna å kunne bruke dette.
Dankes ut av blodig kniv
Gill forteller at dersom metoden identifiserer en person som finnes i en DNA-database, kan politiet oppsøke denne personen. Dersom et søk i vedkommendes hus viser en blodig kniv knyttet til åstedet, blir DNA-et på åstedet mindre viktig.
– Det vi gjør, er å kunne gi politiet et navn, men det som vil være bevis i rettssaken er kniven med blod på. Måten politiet har fått navnet på blir mindre viktig, sier han.
Selv om DNA i luften har vært kjent i lang tid, er det ifølge forskerne lite finansiering til å forske på hvordan DNA spres i miljøet. Gill er kritisk til dette:
– Dette forskningsfeltet er underprioritert, men det er utrolig viktig for rettssikkerheten at vi har gode og sikre metoder. Det sitter mange uskyldige mennesker i fengsel. Justismord er noe av det verste som kan skje med et menneske, og det skjer oftere enn vi skulle tro.
