Jeg ønsker tvert imot en styrket klimaforskning, med fokus på bred grunnforskning om grunnlaget for klimaendringer. Modeller er av begrenset nytte uten observasjoner, eller med omstridte historiske rekonstruksjoner.
Selv instrumentmålinger i nyere tid er problematisk, i 1900 var det 1800 nettverkstasjoner, i 1970 6000 og i 1996 2600. Dette gir effekter, særlig når reduksjonen er i utkantstrøk. Kritikken fra “skeptikerne” gjelder grunnlagsmaterialet, antagelsene og størrelsene i globale klimamodeller, ikke RegClims nedskaleringsmetoder. I Norge går midlene til forskning på virkninger og virkemidler, i mindre grad til å prøve teorien om CO2 og positiv feedback, tross innvendinger mot slike antagelser (GRL, 1.11.2000). Et føre var- prinsipp vil være å prioritere grunnforskning, uten fagdominans, med CO2-avgiften.
Alle klimamodeller er ekstreme allerede ved antagelsen om fordobling av CO2 i 2050, også ECHAM4/OPYC til Max-Planck Instituttet med høyest strålingspådriv – men mindre sensitivitet. Til tross for at CO2-vekstraten er målt til 0,4prosent pr. år siste 30 år, opererer de fleste modeller med en rate på 1 prosent pr. år. Her inkluderes andre GHGs, men tilsvarende har vekstraten for metan falt de siste 17 år mot null i 2005. Slik bestrider jeg at RegClim har et nøytralt scenario.
Hvis kronikken leses riktig, hevdes det ikke at SO2 nuller ut effekten av CO2. Referansen til aerosoler og Hansen, som ikke klarer å reprodusere IPCCs temperaturkurve, understreker modellenes usikkerhet. Hvis det ikke har vært noe strålingspådriv fra CO2 på grunn av samtidig utslipp av partikler, er negativt pådriv underestimert. Jeg forstår og godtar argumentasjonen mot min sammenligning av vær- og klimadynamikk. Poenget var imidlertid at usikker utvikling av oversiktlige utgangsparametre for vær kan sammenlignes med utviklingen av uoversiktlige utgangsparametre for klima. Ikke minst er klimascenario feilaktig presentert i medier som klimavarsel.
Det er tvilsomt å avvise solforskning på hypotesestadiet når egen forskning også støtter seg til hypoteser. Selvfølgelig er det hull i hypotesene, nettopp derfor må forskningen intensiveres. At de er motsagt, er ikke ensbetydende med at de er feil. Riktignok hevder Kristjánsson & Kristiansen at det ikke er sammenheng mellom kosmisk stråling og totalt skydekke, men nye analyser finner korrelasjon med lave skyer (http://star.arm.ac.uk/~epb/ og www.dsri.dk/~hsv/). Tradisjon i naturvitenskapelig forskningsmetode er grundig diskusjon og hypotesetesting før man aksepterer eller forkaster.
Det er riktig at Lockwoods estimat om magnetisk flux' 50 prosent oppvarmingsbidrag siden 1900 er frem til 1960. Deretter er bidraget 30 prosent. Jeg gjentar likevel at estimatene er konservative siden de er uten indirekte effekter som skydannelse og UV. Vedrørende rekonstruksjon av kosmisk stråling er det mulig at Be10 isotopen ikke influeres av klima. I såfall kan iskjernedata kartlegge variasjon tilbake i tid. Basert på solflekker, lanserer Solanki et.al., Nature 23.11.2000, en enkel teori. Be10 følger solaktiviteten og resultatene passer rekonstruksjonen av magnetisk flux. Dermed understøttes også danskenes arbeider. Laut er på korstog mot disse som han mener har jukset(!). Det gjelder glatting av rådata. Data er imidlertid konformert (Astron. Astrophys. v. 346). Jeg er likevel enig i at man skal være forsiktig med korrelasjoner, men det gjelder vel all klimaforskning, også CO2 og temperatur? Når det gjelder Parker, sa han også i sin oppsummering; “The physics of the effect of solar activity is only partly understood, and there are some who feel that if they cannot explain it with what we already know, then it does not exist”. Dette illustrerer de tverrfaglige problemene i klimaforskningen.
Deltagelse på en sol- og klimakonferanse gir kun økt innsikt i solens potensielle rolle i klimasystemet, noe mer hevdes ikke. At det skulle gjøre meg mindre kvalifisert til klimadebatt, er uforståelig. Kravet om ydmykhet for seriøs klimaforskning finner jeg uakseptabelt. Hadde diskusjonen kun vært klimaforskning relatert til detaljer innen et fagfelt, jovisst, men her gjelder forståelsen hele klimasystemet og eventuelt store samfunnsmessige konsekvenser. Mitt bidrag (utover det påståtte polemiske) er neppe konstruktivt for forståelsen av atmosfæreprosesser, men en helhetlig vurdering av klimaproblematikken. Jeg minner om at få tar belastningen med å kritisere. Årsaken er komplisert klimadynamikk, samtidig som det oppfattes miljøpolitisk ukorrekt. For å lage klimascenario må man nødvendigvis bekjenne seg til teori.
Ved å gi klimaprognoser forfekter man et bestemt syn. Teorien hviler særlig på antagelsen om, og utregningene av, drivhusgassenes strålingspådriv og positive tilbakekoplinger. Her ligger bevisbyrden på klimamodellørene som bør opptre i så måte. Uansett hvor objektiv man forsøker å være, er klimaforskning også politikk. Det er politikere som setter rammer for forskningsprogrammer, bevilger og fordeler midler. Det er politikk når anbefalinger skal vurderes og forhandles. Avgjørelser bør ikke hvile på et grunnlag av ensidighet, arroganse og prestisje i forskningen eller svakt fundert miljøaktivisme og skremselsoppslag i dagspressen.
Hvis jeg kan bidra til at både forskere, politikere og journalister er mer grundige og balanserte i klimaspørsmålet, vil jeg påstå at bidraget er konstruktivt.
Per Anker-Nilssen
