Hun mener jeg "pynter" på IT-historien ved at jeg fremstiller utviklingen som resultat av ren forskning og enkeltpersoners innsats. " Norsk informasjonsteknologi er et barn av den kalde krigen" slår hun kategorisk fast. " Teknologiens vesen har vært militært" , er et annet av hennes postultater.
Dette kunne blitt tilløp til en interessant debatt om hvilke drivkrefter som bringer frem teknologi-utvikling. Men Ryans innfallsvinkel blir for enkel, samtidig som den er belagt med faktiske feil.
La oss ta feilene først.
"Utviklingen av Internett starter i USA med militærets opprettelse av ARPANET i 1969", skriver hun. Det er feil. Det er en myte at det amerikanske forsvaret etablerte Internett (ARPANETT) for militære formål. ARPA var et sivilt forskningsinstitutt med sivilie oppgaver. Riktignok var det finansiert av det amerikanske forsvarsdepartementet og det holdt til i Pentagon. Men det hadde aldri befatning med militære forskningsoppgaver. Dette er grundig dokumentert av en lang rekke kilder.
Myten om at Internett ble etablert for å sikre sikker kommunikasjon under en atomkrig, stammer fra Paul Baran . Baran var en vesentlig bidragsyter til utviklingen av Internett ved sitt konsept " pakke-svitsjing". Baran hadde som sin personlige oppfatning at denne type kommunikasjon kunne brukes til å sikre kommunikasjon mellom USA og Sovjetunionen i tilfelle krig. Men han ville at også Sovjetunionen skulle ha tilgang til denne teknologien. Barans idè var og ble hans egen. Det amerikanske forsvaret aksepterte aldri denne idèen. Baran var forøvrig aldri knyttet til ARPA, men til det militære forskningsinstituttet RAND.
Ryan indikerer også at grunnen til at Norge (som det andre land etter USA) tok i bruk Internett, var militære årsaker - uten at hun klarer å belegge denne påstanden.
ARPA, ved sin IT-sjef Larry Roberts var i Norge to ganger, første gang i 1979 for å diskutere samarbeid med Televerket om datakommunikasjon. Siden Televerket ikke viste noen spesiell interesse for dette, gjorde de et nytt forsøk i 1972, og da til Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Her fattet Yngvar Lundh og senere Pål Spilling interesse for dette, og innledet et samarbeid med ARPA.
Larry Roberts forsøkte opprinnelig å få nordmennene interessert pga. det radiokommunikasjons-behov norsk skipsfart hadde. Det utlegger Ryan som at norske skip skulle spionere på sovjetiske militære enheter. Påstanden er grensende til å være konspiratorisk, særlig siden den ikke underbygges. Men okke som, det var som ledd i en internasjonalt godkjent prøvestansavtale, at Internett først fikk sin konkrete anvendelse i Norge. En prøvestansavtale kan neppe sies å være et hemmelig anliggende.
At USA overvåket sovjetiske ubåters bevegelser i Atlanterhavet er imidlertid kjent. Det var gjennom satelittsystemet Loran C, og gjennom den første virkelige norsk-produserte datamaskinen, LYDIA , en maskin som har vært en militær hemmelighet til for noen få år siden. Men ikke noe av dette hadde sammenheng med Internett.
Enda mer spekulativ blir Ryan når hun i sin artikkel sier at " Utvalget for matamematikkmaskiner i 1949...besto bare av personer fra Forsvaret og forskningsmiljøet". Dette er feil. Utvalget besto bare av personer fra forskningsmiljøer, ikke fra Forsvaret. Hvis hun da ikke sikter til forskningssjef J. V. Garwick fra FFI - som var med i utvalget fordi han "var den eneste som hadde greie på datamaskiner". Resultatet av dette utvalgets arbeid ble etableringen av Norsk Regnsesentral (NR). I sin over 50 år gamle historie har NR aldri vært knyttet til militær forskning. Tvert om har det vært arnested for mange såkalt "radikale" forskere, forskere som begynte å se sammenhengen mellom teknologi- og samfunnsutviklingen.
Så til spørsmålet om hva som er drivkreftene for teknologiutviklingen.
Ryan har selvsagt rett i at militære behov alltid har vært en sentral drivkraft for teknologi-utviklingen. Men ser hun på data-historien spesielt, vil hun finne et nyansert bilde. Datamaskinens utvikling var drevet frem både av militære behov (beregne ballistiske baner for kanonkuler og å knekke krypteringskoder under 2. verdenskrig er slike eksempler). På den annen side er også drivkraften behovet for å mestre et mer komplisert samfunn (eksempler er utviklingen av forsikringsordninger, logistikken rundt togtranport, etc.)
Det samme gjelder kommunikasjonsteknologien. Telegrafen ble først brukt til børsinformasjon og nyhetsformidling. Radioen var i utgangspunktet et underholdnings-produkt. Telefonen ble ansett som viktig for samfunnets økonomiske vekst, osv. Samtidig er det klart at all kommunikasjonsteknologi helt fra tidenes begynnelse, har også hatt en militær anvendelse.
Drivkreftene for teknologutvikling er mange og sammensatte. Det går ikke an som Ryan å si at det er bare èn drivkraft.
Min bok bygger på Manuell Castells teori om at teknologiutviklingen ikke utvikler seg i et sosialt vakuum, men påvirker og påvirkes av de sosiale strukturer og kulturelle strømninger som finnes i det enkelte samfunn. Det viktigste enkeltbidrag til norsk teknologutvikling var Arbeiderpartiregjeringens beslutning om satsing på militær og næringsrettet forskning etter 2. verdenskrig.
FFI hadde flere formål; som bidrag til gjennoppbyggingen av forsvaret, til moderniseringen av norsk forskning, som en viktig aktør for gjennomføringen av norsk alliansepolitikk, og som pådriver for tenkningen om forholdet mellom mellom forskning og industriutvikling. Det var den siste målsetningen som ble avgjørende for norsk teknologutvikling og som skapte SIMULA (objektorientert programmering,) Norsk Data og Internett.
Intet av dette hadde noe militært formål.
Arild Haraldsen, Cand-polit (statsviter) og adm. direktør, NorStella.
