– Du må det. Det er jobben din, sa unge Carl lett.
– Det er galskap. Fullstendig galskap.
– Bunnlinja ber deg gjøre det, ikke jeg, den unge direktøren.
– Jeg er ikke ansvarlig for at budsjettene ikke er i balanse. Det gir ikke mening at jeg skal ta ansvaret for det på denne måten, sa ingeniørøkonomen.
– Du har en lederstilling nå. Slikt følger med det å være leder, sa Carl.
Glassdørene suste mot Andreas Ohm før han friksjonsløst fløt gjennom glasset og bortover mot kaffemaskinen.
Noen strakser senere durte maskinen fram en trippel espresso, som hang urolig foran Andreas' øyne mens han gled mot kontorplassen sin.
Blod dunket som brenninger i tinningene hans.
Ord suste øreimellom som løpske toner i sterk stereo. Bilder flakset mellom øyegluggene som en TV-sending i 3D.
Det smalt i en skuff under ham. Det klunket i en liten stålflaske mellom rykkvise espressodoser.
Så smalt det igjen i skuffen under ham.
Brenningene gikk.
Han hang ved glassveggen som skilte ham fra de nærmeste kollegene. Føttene berørte ikke gulvet. Han pustet dugg på glasset.
– Noen vil meg vondt. Jeg er blitt forbannet. Jeg må si opp en av mine tre venner, sa han til seg selv eller noen andre.
Han pustet mer dugg på glassveggen. Denne gangen ble dugget sittende på glasset.
Andreas Ohm hvesset fingeren sin til den ble skarp og presis.
Dette skrev han i dugget:
"Hjalmar".
