Bjørn Østmoe hevder i TU 0909 at vår rapport har behandlet høyhastighetstog overfladisk, viser mangelfull innsikt i jernbanedrift og ikke tar hensyn til erfaringene fra andre land. De aller fleste data i vår rapport er hentet fra den tyske VWI-gruppens utredning, som igjen bl.a. er basert på erfaringer med slike prosjekter fra kontinentet. Denne påstanden faller derfor på sin egen urimelighet.
Han hevder videre at banen kan trafikkeres av systemgodstog mellom 00:00 og 6:00. VWI hevder imidlertid at man ikke kan ha annen trafikk på høyhastighetsbaner, selv ikke på baner med dobbeltspor som man har på kontinentet.
Enkeltsporet vi ser på i Norge vil ikke være ledig lenge nok på natta til at godstog vil komme seg igjennom. Vi har imidlertid forutsatt at bortfall av passasjertrafikk fra eksisterende spor vil frigjøre kapasitet til i alle fall ett-to godstog ekstra på eksisterende spor til erstatning for lastebiltransport.
Dette har vi lagt inn gevinster for i våre beregninger, selv om vi ikke er sikre på om dette er mulig av kapasitetshensyn.
Det er også lagt inn at høyhastighetstoget vil ta trafikk fra ekspressbusser og privatbiler, og generere ny trafikk. Hele 26 prosent av passasjergrunnlaget vil være helt ny trafikk, og her ligger det inne noe pendling. Men det er begrenset hvor mye dagpendling et slikt tog vil generere. For eksempel vil toget mellom Oslo og Trondheim bare stoppe på Tynset, Stange og Gardermoen.
Her er vi framme ved hovedproblemet med høyhastighetstog i Norge, vi er for få mennesker her og vi bor for spredt. EU-kommisjonen hevder at et typisk høyhastighetstog med dobbeltspor må ha et passasjergrunnlag på i størrelsesorden 9 millioner per år for å være lønnsomt.
Et enkeltspor kan greie seg med noe mindre, men ikke halvparten så mye. Vi har som et alternativ forutsatt at toget i 2020 tar all flytrafikk og eksisterende togtrafikk samt en betydelig del av buss- og personbiltrafikken mellom byene, og kommer likevel ikke opp i mer enn ca. 3,7 mill. passasjerer per år.
Da er sporet fullt i rushtida, og man er fremdeles ikke i nærheten av samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Vi er enige i at man skal lære av erfaringene fra andre land, men man må av og til også stikke fingeren i jorda og se på realitetene her hjemme. Med dette avslutter vi denne debatten.
Karin Ibenholt og John Magne Skjelvik
