Det norske oljeeventyret går mot slutten. Næringen risikerer mindre forutsigbare og dårligere økonomiske rammebetingelser etterhvert som klimaskadene øker i omfang. Ungdomspartienes kritiske holdning til mer leting i nordområdene er et sikkert tegn. Oljeproduksjon var ikke kontroversielt i 1969 da Phillips fant Ekofisk mens vi importerte både kull og olje. Nå har det gått 50 år og Olje-Norges fødselsdag feires av myndigheter og næringsliv.
Ekofisks suksess bygger på utvikling av teknologi som gir en mer effektiv utvinning og lengre levetid. Utover på 70-tallet beregnet ConocoPhillips at feltet skulle være tømt i løpet av 25 år – i 1996. Nå har det gått nye 24 år og fortsatt er det mye olje igjen. På Ekofisk ble vanninjeksjon for første gang tatt i bruk for å øke utvinningsgraden som har gått fra 17 til over 50 prosent. Siden dette er et svært porøst kalksteinreservoar har havbunnen sunket opp til 10 meter. Plattformene sto etterhvert 2,5 meter dypere enn da de ble installert. Dermed måtte plattformene jekkes opp i en gigantisk feltoperasjon.
Norske ingeniører har mye å takke olje- og gassindustrien for. Flere selskaper innen engineering og seismikk ble etablert i kjølvannet av bygging av plattformer og leting etter olje. Og en stor underskog av leverandørbedrifter med ingeniørtung kompetanse.
Tidslinjen på 50 år fra funnet av Ekofisk til produksjonsstart for Johan Sverdrup, Equinors mest digitale feltutbygging, demonstrerer en teknologisk revolusjon. 5. oktober startet produksjonen på Johan Sverdrup, ca. to måneder tidligere enn planlagt og 40 milliarder billigere enn budsjettert i Plan om utbygging og drift.
Disse 50 årene har gitt landet et fond som nærmer seg 10.000 milliarder! Den ufattelige rikdommen har endret Norge på så mange måter
Johan Sverdrup-feltet kom som bestilt i 2010 etter få funn og finanskrise. På Utsirahøyden hadde man lett forgjeves siden 70-tallet. Geolog Hans Christen Rønnevik i Lundin trodde potensialet kunne være større etter funnet av Edvard Grieg i 2007. Ved bruk av ny seismisk teknologi, datalagringssystemet Diskos og borekjerneprøver fra Edvard Grieg fant han og Lundin et reservoar på 2,7 milliarder fat oljeekvivalenter.
De fire Johan Sverdrup-plattformene er utstyrt med rundt 100.000 sensorer som kontinuerlig sender store datamengder til kontrollsenteret på land. En digital tvilling sørger for at feil oppdages og utbedres. Et for lavt dreiemoment på en motor kan medføre et daglig tap på flere millioner kroner.
Målet på sikt er å 3D-printe reservedeler, sende de ut til feltet med drone og montere dem med en robot.
Nå skryter Equinor av at de på Johan Sverdrup vil kunne produsere olje med mellom 80-90 prosent lavere CO2-utslipp sammenliknet med snittet i resten av verden – takket være strømforsyning fra land.
Om ledelsen i Equinor og Olje- og energidepartementet hadde fått bestemme for fire år siden, ville Johan Sverdrup blitt drevet med gassturbiner. Det var et flertall på Stortinget som gikk imot regjeringen og krevde kraft fra land.
Aldri har oljeindustrien i Norge stått på et sterkere teknologisk fundament. Det har styrket sikkerheten, effektivisert utvinningen og gitt lavere utslipp per produsert enhet enn verdensgjennomsnittet.
Johan Castberg-feltet i Barentshavet kan bli den siste store utbyggingen på norsk sokkel når det står ferdig i 2022. Norge har en unik posisjon som kanskje verdens rikeste land og kan ta seg råd til å avslutte letevirksomheten med et fond som 25. oktober 2019 rundet 10.000 milliarder, men med Johan Sverdrup vil produksjonen av olje og gass fortsette i minst 50 år til.
