- Av Jonny Hesthammer, professor i geologi ved Universitetet i Bergen og administrerende direktør i Atlantic Petroleum Norge og Svein Ellingsrud, med-grunder og teknisk direktør i EMGS
Den norske velferdsstaten er sterkt avhengig av olje- og gassproduksjon. I 2012 var Norge rangert som den sjuende største oljeeksportøren og tredje største gasseksportøren i verden.
Inntektene fra petroleumsnæringen utgjør omtrent 30 prosent av statens samlede totale inntekter. Petroleumsnæringen vil i lang tid fremover være Norges største næring. En viktig bærebjelke i forvaltningen av petroleumsressursene er kunnskap og teknologi.
I Norge har vi nådd det punktet som ofte omtales som «peak oil». Det vil si at den samlede oljeproduksjonen nå avtar gradvis. Vi er derfor avhengige av å finne nye reserver for å sikre gode inntekter også i fremtiden.
Norske myndigheter gjorde for noen år siden et viktig grep for å stimulere til ny leting ved at oljeselskapene gis mulighet til fradrag av skatt (78 %) før produksjon. Dette grepet medførte at letevirksomhetene økte.
Resultatet har blitt flere nye viktige funn, blant annet gigantfeltet Johan Sverdrup i Nordsjøen og Johan Castberg i Barentshavet. Men vi er avhengige av å finne mer.
Les mer: Disse røde flekkene kan vise hvor store Barents-funnene er
Skattesystemet
For å finne olje og gass må man først bore letebrønner. Petroleumsskattesystemet innebærer at staten betaler 78 % av kostnadene gjennom en egen skatterefusjonsordning.
Det betyr at hvis fire lisenspartnere borer en letebrønn til 500 millioner kroner, så refunderer staten rundt 400 millioner slik at de fire selskapene i realiteten betaler rundt 25 millioner hver.
Selv om dette er store beløp, innebærer ordningen at man kan akseptere at noen av brønnene er «tørre». Det er da også noe av meningen med skatterefusjonsordningen.
Funnraten de siste 10 årene er på 44%, men dersom vi kun tar høyde for vesentlige funn som sannsynligvis blir satt i produksjon er tallet bare 24%.
Ny teknologi
Det er fortsatt store mengder olje og gass igjen på norsk sokkel. Et viktig spørsmål blir da om det er mulig å gjøre leteprosessen mer effektiv og høyne inntjeningen.
Finnes det teknologi som kan benyttes til å finne olje og gass mer presist og dermed spare både staten og oljeselskapene for unødige kostnader? Svaret er etter vår mening ja, og vi skal prøve å forklare hvorfor.
Seismikk er den mest brukte metoden for å finne bergarter som inneholder olje og gass. Lydbølger sendes ned i undergrunnen og bergarter med ulik hardhet reflekterer lydsignaler tilbake.
Seismikken gir oss imidlertid mindre presis informasjon om innholdet i de geologiske strukturene. Er de fylt med saltvann eller inneholder de olje og gass?
Det finnes en fysisk egenskap som kjennetegner bergarter som er fylt med olje og gass. Det er det vi kaller den elektriske motstanden. En bergart som er fylt med saltvann leder strøm, mens olje og gass er isolerende væsker som ikke leder strøm.
Denne elektriske motstanden kan måles på tilsvarende måte som man gjør ved seismiske undersøkelser. Kombinasjonen av seismiske og elektromagnetiske (EM) data effektiviserer letingen.
Mens seismikk brukes til å kartlegge de geologiske strukturene, vil elektromagnetisme si noe om hvorvidt strukturene inneholder olje eller gass. Sammen øker dette funnsannsynligheten betydelig.
Les også: – Det er vanskelig å se for seg noe oljeeventyr i Barentshavet
Suksess
Det er samlet inn store mengder EM-data flere steder i verden, inklusiv på norsk sokkel. Og statistikken taler tydelig. Siden 2005 er det boret 19 letebrønner i Barentshavet hvor man har hatt EM-data tilgjengelig.
Elleve av disse er tørre eller mindre funn, mens åtte er det vi betrakter som større funn. Alle de store funnene har en kraftig EM-respons, mens ingen av de tørre eller mindre brønnene har dette.
Korrelasjonen er så entydig og sterk at det er grunn til å stille spørsmål ved om ikke denne informasjonen kunne og burde vært benyttet mer aktivt.
Hvilken betydning kan dette ha for Norge? Vi er opptatt av at skattepengene anvendes fornuftig og at man ikke tillater større kostnader enn det som strengt tatt er nødvendig.
Fra et miljøperspektiv er det heller ikke gunstig at det bores flere brønner enn nødvendig. Særlig er Barentshavet et sensitivt område.
Vår påstand, underbygget av statistikk, er at man vil kunne gjøre flere funn hvis seismikk i kombinasjon med elektromagnetiske målemetoder benyttes mer aktivt.
På den måten ville vi kunne redusere letekostnadene og høyne inntjeningen. Det er fortsatt store uoppdagede ressurser igjen på norsk sokkel og det er vårt ønske at vi finner disse gjennom gode og mest mulig kostnadseffektive leteprosesser.
Les også:
Hvilken plattform er den beste du har jobbet på?
Ny teknologi kan få ned de skyhøye brønnkostnadene. Men industrien tar dem ikke i bruk
Statoil har boret 12 Barents-brønner. Kun én har gitt kommersielt funn
