Jay Leno (70) er ingen smågutt. Han er komiker, skuespiller og en av USAs mest kjente talkshow-verter, og ledet i en årrekke «The Tonight Show». I 2015 var han vert for Nobelpris-konserten i Oslo.
I tillegg er han kjent for en bilsamler av de helt store, med nær 300 sjeldne kjøretøy i samlingen i Los Angeles.
En av de teknisk sett mest oppsiktsvekkende bilene kommer fra et råttent treskur på Hjellestad, et lite tettsted utenfor Bergen.
«Bilen med tusen gir»
Owen Magnetic var definitivt ikke som andre biler. Da den ble presentert på en bilutstilling i New York 1915, ble luksusbilen markedsført som «The car with a thousand speeds». Bilene ble bygget både i New York, Cleveland og på et lite tettsted i Pennsylvania.
Under panseret buldret en konvensjonell bensinmotor på 60 hestekrefter. Men i bakkant av den sekssylindrete motoren lå en løsning som må ha fått mang en mekaniker til å klø seg i hodet.
Bilen har ingen mekanisk kobling mellom motor og drivhjul. Svinghjulet var erstattet av stor hesteskomagnet som ble drevet av bensinmotoren. Denne snurret rundt i takt med bensinmotoren, og skapt et elektromagnetisk felt. Denne energien ble overført til en elektrisk girkasse som drev bakhjulene.
Den elektromagnetiske kraftoverføringen ble oppfunnet av Thomas A. Edisons tidligere elektriker Justus B. Entz, som tok patent på løsningen i år 1900. Løsningen ga en mer glidende, sømløs kjøreopplevelse enn datidens støyende, usynkroniserte girkasser med blytung kløtsj. Det var en uvanlig løsning i en uvanlig bil – som hadde en helt uvanlig prislapp.
For de aller rikeste
I USA kostet en Owen Magnetic det samme som 10-15 T-Forder. Bilene var i høyeste grad beregnet på samfunnets rikeste, og de færreste hadde råd til en Owen Magnetic. Men noen biler trillet ut av de fornemme salgslokalene på hjørnet av 57th street og Broadway i New York City.
Mellom 700 og 1000 biler skal ha blitt bygget før bilprodusenten segnet om tidlig på 1920-tallet. En av bilene gikk til den verdenskjente operastjernen Enrico Caruso. En annen ble sendt til andre siden av jordkloden, til et kaldt land, langt mot nord.
Jobbetiden kalles den, perioden under første verdenskrig der spekulanter tjente ufattelige summer mens andre sultet. Ikke minst var det eventyrlige inntekter å hente innen shipping. Etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig, var det så farlig å frakte gods at ratene gikk fullstendig bananas.
En av dem som tjente seg søkkrik under jobbetiden, var skipsreder Willy Gilbert. Sjøfartshistoriker Dag Bakka kaller Gilbert for «Bergens mest spektakulære jobbetidsreder». Da Gilbert i 1916 bestilte seg ny bil, gikk han rett til topps. For 27.500 kroner – en formue under første verdenskrig – kjøpte han det eneste eksemplaret Owen Magnetic-importør Bertel O. Steen noensinne tok inn til Norge. Norsk Motorblad omtalte den som «en ny æra paa automobilteknikkens omraade».
O-158
Bilen fikk skiltnummer O-158, og den staselige luksusbilen må ha vært litt av en attraksjon der den suste rundt i Bergen i noen år.
Fulgte Gilbert instruksjonene fra produsenten, skulle han etterfylle batteriet med destillert vann den 1. og 15. i hver måned. Skulle Gilbert lure på hvor mye benzin det var i tanken, kunne han jo bare stoppe bilen i bergensregnet, gå ut av bilen og bak, der tankmåleren var plassert rett ved bensinpåfyllingsrøret.
I 1919, året før Gilbert vant OL-gull i seiling i Antwerpen, ble bilen overtatt av en av hans jobbetidkolleger, Harald Bjering. Etter krigens slutt gikk Bjering konkurs, men midt på 1920-tallet var han på beina igjen, og bygget et staselig hotell på Hjellestad, et tettsted to mil sør for Bergen. Hotelldriften var ingen suksess, og det skal bare ha vært full drift der i ett års tid.
.png){kind=logo}
Bjering solgte bilen, som blant annet var i Odda en periode, før Bjering igjen fikk kjøpt bilen tilbake. I 1935 skrudde den noe eksentriske hotelleieren av skiltene på sin Owen Magnetic, og rygget den inn i et uthus ved hotellet. Der ble bile stående.
I 1941 ble hotellet overtatt av nazistene, og selv etter krigen var over sto både hotellet og bilen til forfalls. Men i 1968 dukket det opp en fargerik, bilinteressert amerikaner som skjønte hva slags gullskatt som sto og rustet i treskuret: Arkitekt Daniel Liebermann.
Sliten juvel
På slutten av 1960-tallet underviste Liebermann ved arkitektskolen i Trondheim. Da en student fra Bergen nevnte den gamle bilen i treskuret, dro Liebermann ens ærend til Bergen for å se bilen.
Skinnsetene hadde gått i oppløsning, og deler fra taket hadde falt ned i bilen. Likevel kjøpte Liebermann bilen, visstnok for intet mindre enn 50.000 kroner, og shippet den hjem til California. Der overtok Jay Leno sjeldenheten for rundt 30 år siden.
Selvsagt har vi sendt noen eposter i retning Jay Lenos Garage, bilprogrammet hans på TV-kanalen CNBC, for å mulig å prate om hans norskættede raritet. Ukene går, og vi skjønner at oddsene for å oppnå kontakt med Hollywood-stjernen er elendige.
Så ringer telefonen:
– Hi, this is Jay Leno calling. How are you?
Vilt begeistret
Hollywood-kjendisen er vilt begeistret over å nå få høre om bakgrunnen til bilen hans, 105 år etter at den rullet ut på Bergens brostein for første gang.
– Jeg var ute og kjørte med den i går. Bilen fungerer kjempefint, sier han.
– Det skal finnes rundt et dusin Owen Magnetic-biler. Jeg er antakelig den eneste som faktisk bruker min, sier han.
– Bilen var i overkant dyr, og i overkant komplisert. Du kunne ikke kjøre inn på en bensinstasjon og vente at mekanikeren skjønte noe av bilen. Teknikken gikk langt over hodet på de aller fleste mekanikere, sier TV-kjendisen.
– Hvordan vil du forklare hvordan kraftoverføringen skjer?
– Svinghjulet går rundt og skaper et magnetfelt, og denne energien overføres til en elektrisk girkasse. Den har også elektriske bremser, og det fungerer godt. Bremsene regenererer energi til startbatteriet, omtrent som på en moderne bil.
Leno bekreftet at bilen har det samme chassisnummeret som er oppgitt på Statsarkivet i Bergen. Det er altså ingen tvil om at det er samme bil.
Hybrid? Automatgir?
Er det en hybrid? Tja. Bilen er jo drevet av både bensinmotor og strøm, men den veksler ikke mellom disse to.
Bilen har ingen batterier som lades og hjelper til med fremdriften, og 1916-modellen flytter seg ikke uten at den sekssylindrete bensinmotoren er i gang.
Har den i hvert fall automatgir, da? Tja. Det finnes et hjul på rattet, som ble brukt til å justerte kraften i bilens elektromagnetiske felt, og dermed fremdriften.
– Du slipper å kløtsje, men du må velge seks forskjellige innstillinger. Det er mer en kløtsjløs gir enn en automatkasse, sier Jay Leno, som kaller eks-vraket fra Hjellestad for «en av de sjeldneste, mest uvanlige og fascinerende bilene ingen har hørt om».
Kilder: Bergens Tidende, statsarkivet, Eivind A. Pedersen: “Pionéren bak rattet” (1951), Sigmund Asmervik: “Daniel B-H Liebermann” (2019), skipshistoriker Dag Bakka, Popular Mechanics fra 23. april 2012, Nasjonalbiblioteket
