Hydrogen er plutselig en snakkis igjen – og denne gangen er det ikke på grunn av fyllestasjoner som eksploderer eller eiere av hydrogenbiler som lurer på hvor de skal fylle tanken. EU lanserte nylig et veikart for hydrogensatsingen, Erna har lansert Norges første hydrogenstrategi og nå dukker det opp hydrogenprosjekter over hele landet. Store summer investeres i bruk av hydrogen som energibærer.
Første brenselcelle i 1839
Men hydrogen som energibærer er langt ifra noen ny idé, forteller Linnerud. Den første brenselscellen, altså prosessen med å omdanne hydrogen og oksygen til strøm, dukket opp allerede i 1839. Og at den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA fant en trygg måte å bruke flytende hydrogen til rakettdrivstoff på, var avgjørende for at amerikanerne slo Sovjet i kappløpet til månen i 1969.
Men selv om hydrogen som drivstoff har opptatt ingeniører i århundrer og funnet en plass innenfor romfarten, er det ikke noe de fleste av oss går rundt og tenker på.
– Interessen for hydrogen har vist seg å øke når det er forskjellige kriser i samfunnet. Et eksempel er oljekrisen på 70-tallet, da OPEC-landene valgte å skru igjen kranene. I Norge fikk vi bensinrasjonering og bilfrie helger, og de fleste har vel sett bildet av kong Olav som løser billett på trikken for å komme seg på skitur, sier Linnerud.
Krisedrevne investeringer
– Disse krisene trigget store investeringer i alternative energikilder. Mye av investeringene var i atomkraft, men også i utviklingen av hydrogen som drivstoff. Men oljekrisen gikk jo over, og insentivene for å satse stort på hydrogen forsvant igjen, sier Linnerud.
Mens fossile brensler som kull, olje og gass lett kan lagres og transporteres, er dette ikke tilfelle for elektrisitet vi lager fra fornybare energikilder. Hydrogen kan her fungere som et kjemisk lager, og erstatte batterier og strømnett. Men det koster, forklarer Linnerud:
– To eksempler viser dette. Vi kan bruke strøm fra vindkraft til å løsrive hydrogenatomet fra vann, gjøre hydrogenet om til flytende form for å forenkle lagring og transport, for så til slutt å bruke hydrogenet i en forbrenningsmotor direkte eller omdanne det til elektrisitet i en brenselcelle. Alternativt kan vi lage hydrogen fra naturgass, men da må utslipp av CO₂ håndteres ved fordyrende karbonfangst og lagring hvis det skal være utslippsfritt. Des flere ledd i produksjonen, jo mer kostbart blir det.
Fra oljekrise til klimakrise
På 70- og tidlig 80-tallet var det få som tenkte på at det var et mål i seg selv å bruke mindre fossile brensler, og hydrogenbølgen flatet ut. Men mot slutten av 90-tallet kom hydrogenet imidlertid tilbake, nå som en måte å håndtere en ny krise, klimaendringene.
Island la fram store planer om å bli en hydrogenøkonomi, hvor all landbasert transport, samt fiskeriflåten deres skulle være hydrogendrevet. Utslippsfri geotermisk energi skulle sørge for utvinningen av hydrogen. Planene møtte imidlertid veggen med finanskrisen. I perioden 2000–2010 fikk vi i Norge den første hydrogenbilen på veien, en plan for å etablere fyllestasjoner fra Stavanger til Oslo, og på øykommunen Utsira etablerte Hydro et demonstrasjonsprosjekt som kombinerte vindkraft med produksjon og lagring av hydrogen. Men så ble det stille igjen.
– Akkurat nå er det ekstrem oppmerksomhet rundt hydrogen igjen. Hvor lenge denne bølgen varer er det ingen som vet. At teknologi kommer og går i bølger har vi sett andre eksempler på. Elbiler fulgte et slikt bølgemønster, før det til slutt tok av, spesielt her i Norge. Det interessante er at vi ikke vet om eller når det plutselig oppstår et ‘tipping point’ der teknologien tar av og blir allemannseie, sier Linnerud.
Hydrogen vil finne sin nisje
– Jeg tror hydrogen vil finne sin rolle i energisystemet, sin nisje, men at det ikke vil overta som den rådende energibæreren. Den vil først og fremst finne sin plass som en kjemisk måte å lagre energi på, i tilfeller der batterier og utbygging av strømnett er mindre egnet. For eksempel kan man tenke seg at det kan bygges store vindparker på øde steder, langt fra utbygget strømnett. Da kan et alternativ til å koble vindparken til strømnettet være å produsere hydrogen, som man kjøler ned og frakter dit det trengs. Det er i prinsippet omtrent det samme Equinor gjør med gassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest. Her hentes gassen i land, langt fra eksisterende gassrør til Europa, kjøles ned til flytende form og fraktes på skip til forbrukeren, sier Linnerud.
– Men hvilken rolle hydrogen får i framtiden koker nok ned til kostnader, hva som vil lønne seg, avslutter Linnerud.
Artikkelen ble først publisert i magasinet Klima fra Cicero.
