Han er ikke skvetten, Lars Øberg. Sivilingeniøren hadde knapt satt seg i direktørstolen hos MagCom, før Norges første mobiltelefon siden Simonsen forsvant, ble sluppet ut på det norske markedet. Dermed fikk han hele landets næringslivspresse pesende i nakken. Alle ville vite hvorfor en mann ved sine fulle fem frivillig tar på seg ansvaret for en norsk mobilsatsing på et tidspunkt hvor alle økonomiske teleindikatorer peker nedover. Og som attpå til hver måned må selge over 10.000 mobiltelefoner til åtte tusen kroner stykket for å få butikken til å gå i pluss.
De fleste vil mene at dette er en umulig oppgave, og at det kan komme til å gi en dyp bølgedal i karrierekurven. Øberg har et godt rykte å ivareta etter at han, sammen med de andre ansatte, grep sjansen og overtok ABBs produksjonsanlegg på Lørenskog i februar 1988. Det var en skikkelig utfordring rett etter børskrakk og bankkonkurser høsten '87. Under Øbergs ledelse vokste Iplast AS til en stor underleverandør av plastdetaljer, i første rekke til Ericsson.
Etter ti år overlot Øberg til andre å styre de etter hvert 500 ansatte ved Iplast. Han bevilget seg et sabbats-halvår som 50-års presang og dro sammen med kone og to barn til New Zealand, Australia for til slutt å roe ned på Cook Islands. – Mens vi var der, ble Iplast solgt til sveitsiske Mikron, sier Øberg. Med fem prosent eierandel ga dette forholdsvis stor økonomisk handlefrihet i jobbmarkedet etterpå. Han valgte likevel å bli i Iplast inntil i fjor sommer, da han startet sin egen konsulentvirksomhet, som nå har ført ham inn som innleid direktør i MagCom. Her får han ikke nytte av sin lange produksjonstekniske kompetanse; den biten er nemlig satt bort til Flextronics i Danmark. Kanskje må han heller pusse støvet av sin NTH-diplomoppgave i industriell økonomi fra 1973?
Øberg turde å sette utfor hoppbakken i Fageråsen i Mo i Rana under oppveksten, selv om fotball og bortoverski tok mer over etter hvert. Men penger i MagCom har han ikke våget å satse. – Det har ikke vært noe tema, men kan bli aktuelt senere. Slik formulerer Øberg det selv, før han fyker av gårde til påskeferie sammen med familien på hytta på Beito. Der venter egenprodusert rakfisk.
