NORSK TEKNOLOGI ER blitt verdensledende innen olje-, møbel- og fiskeindustri. Men resten av det Norge produserer, er kopier eller bearbeidede løsninger av noe som allerede er skapt av andre. Vi er opptatt med å modellere fortiden. På det feltet holder vi verdensklasse. Men når det gjelder å skape fremtiden, henger vi etter. Utsagnet – det er typisk norsk å være god – gir ikke noe å strekke seg etter; det bekrefter bare mangelen på visjoner.
Overskriften Lavere lønn for folk flest lyser mot oss fra Aftenposten. Videre leser vi at Norge mangler evner til å ta i bruk ny teknologi. Det er ganske artig lesning, når vi vet at økonomenes fortreffelighet stadig blir eksponert i den samme avisen.
La økonomene drive med det de er best til; nemlig å tjene penger på andres fremgang. Det hjelper lite med oljepenger når vi taper på den teknologiske arenaen. Lykken kan som kjent ikke kjøpes for penger. For å forstå hvorfor det er blitt slik, må vi se på det som har vært – og fortsatt er – trenden i Norge.
Er vi kopister?
Det typiske for det siste tiåret er at vi har prøvd å herme suksesser fra utlandet. Vi tror fremdeles på å etablere "lærende organisasjoner", og at IT-teknologien blir vår lykke dersom vi bare har nok av den.
La oss bygge kopier av Silicon Valley, importere gode hoder, skaffe penger og sette i gang! La oss spille terrengkrokket, les golf, i lusekofte, så blir vi lykkeligere. Og la oss glemme networking, som er det grunnleggende i denne sporten. La oss samtidig bruke mobilen, og lykken vil garantert komme til oss!
Hvor finnes de unike, norske visjonene? Som – la oss dra til månen, la oss samle Europa, la oss reise til Mars? Poenget er ikke om vi virkelig oppnår det vi setter oss som mål. Det viktige er prosessene som slike utsagn setter i gang. Der ligger den viktige kunnskapen gjemt.
Mer samarbeid
Det er gledelig å være en del av samfunnet som kybernetiker; den som forstår regulering og styring av prosesser og organismer. Etter en lang periode der alle prøvde å bevise hvor unikt deres eget fagområde var, er teknologene etter hvert blitt gode til å samarbeide med hverandre.
Nå er tiden kommet for teknologien til å samarbeide med andre ikke-tekniske fagområder. Naturvitenskapen og de såkalte myke fag sitter sammen på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
For mye konstruktivt
At det tekniske miljøet har liten vilje og evne til å samarbeide med de myke fagene, virker begrensende på utviklingen av samfunnet. Hva kan pedagogene lære av kybernetikerne? Hva kan kybernetikerne lære av økonomene? Enn om vi får konstruktiv kunnskapsutvikling utenfor universitetsmiljøene?
Vi har endelig fått et medium – internett – som muliggjør dette, men utnytter vi mulighetene som ligger her? Eller gjenskaper, modellerer og simulerer vi fortiden?
Universitetene driver med altfor konstruktiv forskning. Hvorfor studerer vi ikke uvesentligheter og ting som ikke fører til noe? Disse prosessene vil gi kunnskap som kan overføres til andre fagfelt. Kanskje bør vi la forskning bli den vesentlige delen av universitetsstudiet?
Virtuell flyplass
Det verste toget man kan bli overkjørt av, er e-toget. La oss sammen skape, modellere og simulere den virtuelle fremtiden! Universiteter som kanskje vil komme om et titall år, er allerede i gang i en virtuell verden. Kanskje det skulle eksistert en virtuell flyplass for kunnskap inn til Norge? Målet må være å få til en særnorsk utvikling basert på modellering av en virtuell fremtid.
Samtidig må vi få innført en ny pedagogikk som egner seg. I Statoil endrings- og læringslaboratorium (Sell) har vi eksperimentert i syv år. Vi har lært at aksjonslæring og ansvar for egen læring kan bety alt for kunnskapsutviklingen i Norge.
Selvfølgelig vil norske økonomer at de tekniske miljøene skal jobbe med e-læring og andre portalteknikker, slik som det gjøres i utlandet. Men det vil nok føre til enda flere dystre OECD-rapporter. Vi sees i den virtuelle fremtiden!
