Det er leit når noen går bort og du hadde noe på hjertet som du gjerne skulle ha fortalt dem. Noe usagt. Slik er det med oss i TU og tidligere vegdirektør Terje Moe Gustavsen, som døde 4. mai i fjor. Vi rakk ikke å få sagt hvor riktig det var at han stilte krav til utslippsfrie fergestrekninger.
Han var neppe alene om å utforme kravene, men det var nettopp kravet til leverandørene om utslippsfrie fergeløsninger som førte til verdens første elferge, Ampere. Den kom på plass raskere enn mange av oss forstod. Vi måtte rett og slett hente oss litt inn da den begynte å seile. Joda, selvfølgelig var det barnesykdommer. Men kravet fra innkjøperen startet elektrifiseringen av norske ferger. En utvikling som raskt har ført Norge i tet hva angår nettopp elektrifisering av ferger og andre maritime løsninger.
I dag har vi et stort antall norske initiativ innen elektrifisering av maritim sektor. Foruten fergene er det nå kommersielle løsninger på gang innen både batteriteknologi, hurtigbåter, spesialfartøyer, havbruk, passasjerskip og fritidsbåter. Selskaper som Brødrene Aa, Westcon Power & Automation, Corvus, Cavotec, Evoy og mange andre arbeider daglig med å utvikle fremtidens løsninger til sjøs.
.jpg)
Sist ut er elektrifiseringen av fergene i indre Oslofjord. Kongen, Dronningen og Prinsen, som går i skytteltrafikk mellom Aker Brygge og Nesoddtangen kjører nå på strøm. Etter ombygging fra gassdrift er hver passasjerferge nå utstyrt med 26 tonn batterier i buken. Og fergene kan seile flere utslippsfrie turer, med tusenvis av pendlere, før de må lade. For å lade batteriene er det utviklet en løsning som Cavotec håper kan bli en ny standard.
Elektrifiseringen fører til nye løsninger både for lading og strømtilførsel. Norge lærer mye ved denne elektrifiseringen. Akkurat slik vi har gjort ved utbygging av infrastruktur og tilhørende løsninger for elbilene.
Det mest imponerende med elektrifiseringene av Oslos ferger er likevel at det har gått så raskt. Fra beslutningen ble tatt til den første fergen var bygget om, tok det 308 dager. Og ja, her har Ruters offentlige innkjøpskraft vært en sentral kraft.
Ironisk nok gikk Oslo-fergene allerede på gass (LNG), som internasjonalt er det mest miljøvennlige skipsfarten ser for seg av løsninger. Det skrotet Ruter og Oslo. For å ta skrittet helt ut og gå til en enda mer miljøvennlig løsning.
Det elektriske skiftet i maritim sektor går fort. I hvert fall i de lettere segmentene. Norges ledende posisjon internasjonalt skyldes utvilsomt at aktører som Statens vegvesen og Ruter har stilt krav og gjort tydelige bestillinger til norsk maritim industri. Fylkene har fulgt opp vegvesenets initiativ og dermed sørget for at utviklingen skjøt fart.
Vi håper vi ser mer av dette. Når våre felles ressurser brukes på store og kostbare prosjekter, er det godt at bestillerne bidrar til å utvikle fremtidens løsninger. Som også pirrer norsk skaperkraft og bidrar til å utvikle selskaper og eksportrettede arbeidsplasser her hjemme.
Fjordene på Vestlandet er åsted for en spennende debatt nå. Skal vi forby store cruiseskip å seile inn i de trange fjordene for å slippe ut både skjemmende og forurensende eksos? Vi har jo allerede utslippsfrie fartøyer som Future of the Fjords og Legacy of the Fjords som kan bringe cruisepassasjerene innerst i fjordarmene. Stortinget har vedtatt at skip skal være utslippsfrie innen 2026 om de skal seile inn i de trange fjordene. Nå er det snakk om å utsette kravet til 2030.
Når vi ser hvor raskt andre løsninger kommer på plass, bør politikerne holde på 2026. La cruiseskipene ankre opp ute i fjordene. Og la passasjerene betale for å få tilgang til de siste nautiske milene inn til herlighetene. Still krav. Vær eksklusiv. Turistene får ikke samme opplevelse andre steder. Og utslippene fra de store mastodontene har i mange år allerede ødelagt opplevelser på steder som Geiranger og Flåm. Cruiseindustrien er under press, og må finne løsninger på problemene de selv har bidratt til å skape.
Vår erfaring er at det nytter å stille krav. Og være tydelig på hva vi ønsker av løsninger.
Nettopp slik vår tidligere veisjef gjorde, og som gjør at vi kjenner på behovet for å uttrykke det vi burde ha sagt før det var for sent: Takk, Terje Moe Gustavsen.
– En lettelse
