En herremann med press i buksene tar seg om bord i 22-foteren med en sekssylindret dieselfriskus under dørken. Bakker ut fra flytebrygga og svipper inn til marinaen et stykke inne i fjorden.
Her står to mann klare til å ta fatt på vinteropplaget etter å ha fraktet båteieren tilbake til brygga. Han hekter løs fortøyingstauene, legger dem bak i bilen og kjører hjem. Det var det. Båtsesongen er over.
På motsatt side av flytebrygga tar jeg en velfortjent slurk av termoskaffen etter å ha sveivet 17-foteren opp på hengeren. Høytrykksspyleren tar unna det verste av groer, grønske og blåskjell etter en regntung sommer med altfor få gangtimer. Gjennomvåt arbeidsdress, svett rygg.
En halvtime etter er båten på plass i hagen, der påhengeren gjennomkjøres med ferskvann og får frisk girolje. Vinterkonservering med sprayolje under motorkåpa gjør ikke klær og fingre mindre tilgriset. Oj, enda et syrehull i tøyet når startbatteriet bringes i hus.
Mannen med press i buksene er en hyggelig kar og er minst like flink som meg til å nyte sjølivet i sommersesongen. Likevel må jeg tenke at han umulig kan ha en like sterk opplevelse av vann under kjølen uten en porsjon egeninnsats?
Det er nok en konservativ oppfatning. Stadig flere båteiere setter bort grovjobbene, og arbeidskarer med kjeledress og kaffe på termos påstås å være en utdøende rase...
