En hel verden er rammet av koronavirusets spredning. For de fleste av oss er det uvissheten som er vanskeligst å håndtere. Vi vet ikke om vi klarer å holde oss friske, hva som skjer om vi blir smittet, om vi har jobb i fremtiden og hvordan samfunnet blir etter pandemien. Verdikjedene rakner og det eneste sikre er at ingenting blir som før.
Alt har skjedd så raskt. Ved nyttår, da korona-viruset allerede hadde begynt å herje i Wuhan i Kina, var det ingen som kunne forutsi at dette skulle ramme en hel verden.
Men forvarselet var der. Så sent som i september i fjor høst, i regi av Verdens helseorganisasjon(WHO), kom Global Preparedness Monitoring Board(GPMB) med en ny rapport om global helseberedskap. Denne styringsgruppen med 15 medlemmer består av politiske ledere, organisasjonsledere og faglige eksperter og ble ledet av av tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og generalsekretær Elhadj As Sy i det internasjonale Røde Kors. Rapporten «A world at risk» var tydelig i sin konklusjon: Vi risikerer en svært dødelig pandemi i form av et luftveispatogen som beveger seg raskt.
Kostnadssmell: – Har satt seg fast
Økonomisk kollaps
Brundtland og Sy skrev at pandemi-trusselen er blitt mer reell på grunn av klimaendringer og ekstremvær, befolkningsvekst, urbanisering og migrasjon som følge av bl.a. eksponentiell vekst i reisevirksomhet.
I sitt forord skrev de at en slik pandemi kunne ta livet av 50 til 80 millioner mennesker og rasere fem prosent av verdensøkonomien. Et slikt utbrudd ville være en katastrofe som vil medføre stor usikkerhet og uro mellom land og folk. Verden er på ingen måte forberedt på at noe slikt kan skje, ifølge Brundtland og Sy.
Rapporten konkluderer med at verden trenger lederskap og økt beredskap mot en slik pandemitrussel, samt investeringer i forskning og utvikling av vaksiner for å stå imot nye utbrudd. Verdens helseorganisasjon har i årene fra 2011 til 2018 sporet 1483 epidemiske utbrudd i 172 land.
Ebola-utbrudd, Sars-viruset og H1N1-viruset(svineinfluensa) har de siste tiårene dokumentert manglende beredskap, spesielt i utviklingsland. Men heller ikke i rike Norge har myndighetene investert i tilstrekkelig med utstyr for å stå sterkt rustet mot en pandemi. Til tross for flere ekspertråd og rapporter om at kostnadene vil bli mange ganger større om man ikke er forberedt.
Avhengig av få ingeniører
Norske sykehus ligger langt framme på medisinsk teknologi, men fagfolk har advart mot at mye av det medisinsk-tekniske utstyret er utslitt. Eller som en tillitsvalgt sier det: «Uten dyktige teknikere og gaffateip ville ikke sykehusene fungert».
På Akershus universitetssykehus har 20 ingeniører ansvaret for 11.000 medisinsk-tekniske apparater. Det samme forholdet gjør seg gjeldende på andre norske sykehus. Ingeniørene sørger for at respiratorer, anestesiapparater, operasjonsbord, overvåkningsmonitorer, dialysemaskiner, laboratorieutstyr og røntgenutstyr fungerer til enhver tid. Og det kreves spesialkompetanse for «å skru» på disse maskinene.
Tidligere i vinter slo Nito alarm om mangelen på bioingeniører. De er spesialutdannet for å ta prøver og analyser slik at leger og sykepleiere kan gi riktig behandling. Dette er en varslet krise. En rapport fra Helsedirektoratet i 2018 viste at det ville være behov for å øke antall bioingeniører fra 6000 til mellom 13.000 og 29.000 i 2040 – avhengig av type velferdsnivå. Bioingeniørene gjør en heltemodig innsats ved at de nå står på døgnet rundt for å analysere koronatester fra pasienter og helsepersonell.
Bioingeniørene gjør en heltemodig innsats ved at de nå står på døgnet rundt for å analysere koronatester fra pasienter og helsepersonell.
Mangler utstyr
På italienske og spanske sykehus har et stort antall leger og sykepleiere blitt smittet på grunn av mangel på utstyr. Pårørende til smittede nektes besøk av samme grunn.
Norsk Sykepleierforbund har slått alarm om mangelen ved norske sykehus.
Beredskapen er ikke tillitvekkende når direktør Grete Aasved ved St. Olavs hospital sier at de har tilstrekkelig med respiratorer, men for få munnbind.
Nå ser vi mange eksempler på at bedrifter i andre bransjer tar initiativ for å lage utstyr til sykehusene, slik seilmakerne i Gran Seil i Bærum nå gjør ved å lage smitteverndrakter til Diakonhjemmet Sykehus. Eller i en litt større skala: Ford Motor Company som samarbeider med GE Health Care, 3M og andre selskaper. De låner ut produksjons- og ingeniørkompetanse for å lage akuttmedisinsk utstyr som respiratorer, ventilatorer og pustemasker.
Mens krisen utspiller seg vil vi oppleve mye teknologisk nybrottsarbeid. Og aller mest haster det med utvikling av nye medisiner og vaksiner. Norge er vertsland for Coalition for Epidemic Prepardness Innovations(CEPI), ikke minst takket være statsminister Erna Solberg som var med på å ta initiativ til denne globale koalisjonen for å utvikle vaksiner og forebygge pandemier. Det gjorde hun forøvrig sammen med Bill Gates som gjennom sin stiftelse er med på å finansiere CEPI. Gates har i flere foredrag gitt uttrykk for at verden ikke er godt nok forberedt på en global pandemi.
For å komme gjennom den verste influensapandemien siden spanskesyken, historisk lav oljepris og kronekurs, må vi hjelpe hverandre. Den avstanden som myndighetene har bedt oss holde til kolleger og naboer i denne krevende perioden vil forhåpentlig ende opp i et varmere og friskere samfunn.
Foreløpig kan vi bare leve i håpet. Ingen vet hvordan denne pandemien ender.
Norges første astronaut: – Jeg har vært en romnerd og ønsket å bli astronaut siden jeg først hørte om det
