Manglende bevilgninger kan ikke få skylda for Åsta-ulykken - snarere på manglende forstand så vel i Jernbaneverket som i NSB.
Annerledes går det ikke an å tolke rapporten fra undersøkelseskommisjonen, ledet av lagdommer Vibecke Groth i Borgarting lagmannsrett. Rapporten sier i klartekst at slik signalanlegget er konstruert, kan man ikke utelukke teknisk feil som delårsak. "Tidsavhengige, kortvarige feilfunksjoner kan forekomme", sier rapporten.
Dette var, ifølge kommisjonsinnhentede vitneutsagn, kjent av dem som førte tog på Rørosbanen, og av andre som hadde overordnet ansvar for togframføringen.
Rapporten sier videre at lokomotivfører på nordgående tog «har trodd at kryssingen (med sørgående tog) var flyttet til Rena». Man kan ikke basere seg på tro og håp, når det gjelder jernbanesikkerhet. Men togene hadde ingen radio, av sparehensyn, så førerne kunne ikke sjekke hverandres posisjoner og planer.
Togene kunne som kjent nås bare med mobiltelefon, et hjelpemiddel som ikke er sikkerhetsgodkjent verken av NSB, Jernbaneverket eller Jernbanetilsynet. Til overmål hadde togleder på Hamar sentral ikke notert dagens aktuelle mobiltelefonnummere i den liste der man internt hadde avtalt at slikt skulle noteres. Dessuten er akustisk kollisjonsalarm ikke montert på Hamar sentral.
Alt i alt var det - sett i etterpåklokskapens blendende lys - lagt opp til katastrofe.
Det ubegripelige er at ingen med sikkerhetsansvar - verken i NSB eller i Jernbaneverket - hadde kommet på tanken for alvor å sjekke konsekvensene av alle sparetiltakene. Dessuten var det fra Stortingets side som nevnt bevilget midler til automatisk togstopp på Rørosbanen, «man hadde bare ikke kommet riktig i gang med arbeidet», som en ansatt ved Hamar sentral tidligere uttrykte seg.