Energipolitikk er vanskelig. Saksområdet er teknisk og økonomisk komplisert. Fordi energi berører hele samfunnet og mange penger, tiltrekker saksområdet seg mange interessenter som ikke alle er like kompetente eller like uhildete. Dagens europeiske energipriskrise har intet grunnlag i ressursmangel, men i menneskelige feilvurderinger og uansvarlige politikere.
I tidligere tider var energisektoren dominert av ingeniører med hovedmål å sikre husholdninger og næringsliv pålitelige og billigst mulige forsyninger. I senere tider har økonomer fått større betydning; hovedmålet er forskjøvet fra forbrukernes velferd til produsentenes inntjening. Hensynet til sikker og rimelig energi er skjøvet i bakgrunnen. Politikerne har frivillig bidratt til å gjøre saken verre.
Høyest kostnader i EU
Først i rekken kommer EU. Målene i energipolitikken er å skaffe husholdninger og næringsliv sikre forsyninger til en overkommelig pris. Klimapolitikken har imidlertid forrang med høye ambisjoner om raskt å redusere karbonutslippene. Resultatet er usikre forsyninger av verdens mest kostbare elektrisitet.
Ikke forbausende er EU den delen av verden med de høyeste kostnadene til energi og den laveste økonomiske veksten. Målt etter inntekt og sysselsetting stagnerer EU. Én årsak er energipolitikken, en annen er stram budsjettpolitikk. Det er et åpent spørsmål om EUs politiske ledere og embetsverk har den nødvendige kompetanse og handlekraft. Fremtredende er EUs president, Ursula von der Leyen, som hevder at manglende investeringer i fornybar energi er årsaken til energipriskrisen.
Men dagens knipe ha sin årsak i en lav utnyttelsesgrad på 20–30 prosent i solkraft og vindkraft snarere enn utilstrekkelig kapasitet.
De høye energiprisene i EU har et motstykke i lav økonomisk vekst. I verden som helhet har den økonomiske veksten avtatt etter finanskrisen i 2008–09. Her har energiprisene vært lavere. På forhånd hadde EU lavere vekst enn resten av verden. Krisen svekket veksten forholdsvis mer i EU og mest i euroland. Ifølge det internasjonale pengefondet (IMF) har årlig vekst i euroland vært på 0,7 prosent i perioden 2010–20, mot 1,0 prosent i EU som helhet og 3,1 prosent i verden.
Uenighet om kjernekraft hemmer mulighetene til en felles energipolitikk, samtidig som bruken av fossil energi trappes ned raskest mulig.
Risiko for utkobling?
I verste fall vil forsyningsvansker kunne påtvinge strømrasjonering og kanskje tidvise utkoblinger i Europa til vinteren. Ringvirkningene ved industristans kan bli alvorlige og eventuelt ramme forsyningene av viktige varer. Risikoen er at høye gasspriser rammer produksjonen av kunstgjødsel og i neste omgang tilbudet av matvarer.
I Storbritannia valgte regjeringen å legge ned et stort gasslager, en viktig årsak til denne høstens gassmangel og prisoppgang på elektrisitet. Statsminister Boris Johnsons tro på vindkraft er blitt sammenliknet med middelalderens King Canute som ville få havet til å legge seg.
I Tyskland har politikerne, ledet av Angela Merkel, valgt å avvikle både kjernekraft og kullkraft uten å sikre gassforsyninger; verdens høyeste strømpriser svekker næringslivets omstilling til moderne teknologi. I Frankrike har regjeringen plutselig trappet opp utbyggingen av kjernekraft, etter lengre tids stillstand; ikke engang president Macron kan snakke seg ut av tidsnøden i fransk energipolitikk. Mange politikeres entusiasme for det grønne skiftet er neppe underbygget med konkrete kunnskaper om kostnader og tidsforløp.
Russland tjener mer
Russland beskyldes for å ha skyld i den europeiske energipriskrisen. Inntil nylig leverte Russland gass til avtalt pris på langsiktige kontrakter, supplert med tilfeldige volum til spotpriser. På EUs initiativ ble de langsiktige kontraktene endret til bare å gjelde volum, ikke lenger pris. Russland har levert kontraherte volum, nå til markedspris, mens de tilfeldige volumene er blitt redusert.
På den måten kan Russland tjene mer på lavere volum solgt til høyere pris, en praksis som neppe er ukjent i internasjonal olje- og gasshandel. Russland har finansiert den nye gassledningen til Tyskland, NordStream II, men politiske og juridiske hindringer gjør at den hittil ikke er tatt i bruk.
Russlands reduksjon av ikke-kontraktfestede gassleveranser er på vestlig hold blitt betegnet som en uvennlig handling og utnyttelse av en for motparten presset situasjon. Russland har på sin side hatt interesse av å utnytte en gunstig forhandlingssituasjon ikke bare for å tjene mer på kontraherte volum, men også for å få aksept for NordStream II.
Fersk analyse om EU: Bygger enorm overkapasitet for import av flytende nedkjølt gass
Prioriterer utenlandske kunder
I Norge, med energiressurser i særklasse, har politikerne tillatt offentlig eide kraftselskap å prioritere utenlandske kunder og egen fortjeneste fremfor norske husholdninger og landets næringsliv. Regjeringen Solberg med energiminister Tina Bru unnlot dessuten gripe inn overfor Equinor etter selskapets store tap ved feilinvesteringer i USA. Hovedeierens unnlatenhet viser statens avmakt i forhold til noen helt eller delvis offentlig eide selskaper.
Dagens strømpriskrise skyldes at våre politikere ikke har forstått de fysiske og tekniske realitetene som energipolitikken er underlagt. De har tillatt kraftselskapene å prise strøm til norske kunder etter markedssignaler i utlandet. Siste nytt er at politikerne tillater en vesentlig økning i nettleien. De samme politikerne overser at i Norge står strøm for 65 prosent av energiforbruket, mot 20 – 25 prosent i de fleste andre europeiske land. Derfor rammer prishopp på strøm norske forbrukere forholdsvis hardt, selv om de har sin bakgrunn i energipolitiske feilgrep i Storbritannia og Tyskland.
Det politiske ansvaret for dagens norske ulage bør legges på flere regjeringer som i sin entusiasme for krafteksport neppe har brydd seg synderlig om norske forbrukere
Det politiske ansvaret for dagens norske ulage bør legges på flere regjeringer som i sin entusiasme for krafteksport neppe har brydd seg synderlig om norske forbrukere. Påfallende synes de ikke å fatte at høye energipriser er usosiale fordi byrden av energi på et familiebudsjett er omvendt proporsjonal med inntekten.
Støre følger Solberg
Et åpent spørsmål er om den nye regjeringen vil gjøre noe i denne saken. Det er neppe grunn til optimisme. Foreløpig synes regjeringen Støre på dette punkt stort sett å følge forgjengeren. Energiminister Marte Mjøs Persen sier seg rimelig fornøyd med dagens ordning. Fremskrittspartiets energipolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen vil derimot prioritere norske forbrukere. Dette kan bli interessant i rikspolitikken.
Fremskrittspartiets forslag om å reforhandle eksportkontraktene for å få ned strømprisene kan finne betydelig gjenklang hos norske forbrukere og velgere. En kald vinter med utbredt misnøye på grunn av høye strømpriser kan kanskje gi et grunnlag for nye skillelinjer og nye allianser. LO vil kunne bli avgjørende i presset for å prioritere norske strømkunder.
Norges interesse er å eksportere gass fremfor strøm, ikke å elektrifisere sokkelen. Velgerne har en smertegrense for kostnader drevet fram av politikere med et markeringsbehov sterkere enn forståelsen av realiteter. Politikere kan være modne for utskifting.
I første omgang vil helsekrisen kunne dempe energipriskrisen. I neste omgang vil utfallet kunne bli en høyere etterspørsel etter naturgass i Europa, som et pålitelig alternativ til lunefull solkraft og vindkraft. To land vil kunne tjene godt: Norge og Russland. Derfor bør Norge trappe opp letingen etter og utbyggingen av sine gassreserver, også i avtakernes interesse.
EUs nye superfond kan svekke norske muligheter
