Artikkelen er sampublisert med Energi og Klima.
Energi- og klimapolitikken er områder som har utviklet seg svært raskt etter at Norge sist utredet sitt forhold til EØS i 2012, og i mandatet er utvalget blitt bedt om å se på disse områdene spesielt.
Det har det gjort, og konklusjonene vil trolig skape betydelig debatt.
11. april vil EØS-utredningens leder Line Eldring legger frem utvalgets innstilling. Utvalget har syv medlemmer og et omfattende mandat.
Energi og klima spesielt
Siden 2019 har EU lagt frem sin mest omfattende lovpakke noen gang som regulerer energi og klima. Det gjelder «Fit for 55», som skal sette EU i stand til å kutte 55 prosent av utslippene i 2030, sammenlignet med 1990. Og det gjelder «Repower EU», som direkte svarer på energiutfordringer som krigen i Ukraina skaper. Nesten alt av dette er EØS-relevant.
Energi og Klima kjenner til deler av drøftingene i utvalget og er kjent med innholdet i tidligere utkast. Vi tar forbehold om at ting endres frem til presentasjonen.
Hva slags forhold til EU?
EØS-utredningen drøfter om det er behov for en politisk avklaring av hva slags samarbeid Norge ønsker med EU på energiområdet. EU går stadig i retning av et tettere, formalisert og mer regulert samarbeid. I utvalgets arbeid har en drøftet om Norge skal være med på dette eller ikke. Velger Norge å stille seg utenfor, betyr det mindre innflytelse på regler som vi likevel kan bli omfattet av. Grunnen er at dette stort sett er regler som regulerer indre marked og dermed er EØS-relevante. De konkrete rådene som utredningen her faller ned på, vil være blant de mer omstridte.
Utredningen griper her direkte inn i det som nå er et hett tema i forholdet mellom Norge og EU, nemlig Norges tilslutning til Ren energipakke, eller Fjerde energipakke. Det er i denne pakken reguleringen om å utvide Acers virkeområde ligger, og dermed det å innlemme Norge tettere i EUs energisamarbeid. Norge og EU drøfter nå implementeringen av denne pakken. Acer er EUs energibyrå.
Sommel svekker Norges posisjon
Omkring 500 EU-lover ligger i kø for innlemmelse i EØS-avtalen. De viktigste og mest omstridte er knyttet til energisektoren. Dette skaper problemer i forholdet mellom Norge og EU. I utredningen drøftes det hva dette etterslepet koster Norge i tapt troverdighet og tillit som EØS-partner. I tillegg pekes det på at Brexit har redusert appetitten på å gi særløsninger til enkeltland. Dette rammer Norge.
Sommel med å innføre EU-regler kan gi norske selskaper ulemper i EU. Nylig opplevde Norge at EU ikke vil la CO2-lagre på norsk sokkel telle som EU-lager før Norge har innlemmet Net Zero Industry Act i EØS.
Klimapolitikk viktigere enn EØS-regler
EU har siden 1990-årene utviklet et omfattende gassmarkedsregelverk som Norge har måttet forholde seg til gjennom EØS, selv om det ofte har skjedd med betydelig motstand. Men det er ikke EUs energilover som regulerer markedet, som på sikt skaper den største usikkerheten for norsk olje- og gassvirksomhet.
Konkret pekes det i utredningen på at hvordan EU-landene makter å gjennomføre de omfattende klimatiltakene de har vedtatt, som energisparing og satsing på fornybar energi, i større grad enn EØS-avtalen har betydning for norsk olje- og gassvirksomhets fremtid. Dette er endringer som skjer uansett hva slags tilknytningsform Norge har til EU. 95 prosent av all norsk gass eksporteres i rør til Storbritannia og EU.
Tenk på forbrukerne
EUs strømmarked vil ha mer fornybar kraft, som betyr priser som vil variere. I utredningen vil en peke på at i forlengelsen av norsk deltakelse i et europeisk strømmarked er det viktig at norske myndigheter utformer nasjonal politikk for å skjerme norske forbrukere. Dette inkluderer økt satsing på energieffektivisering og egenproduksjon av strøm. Den kan verne forbrukerne mot høye priser. EU ligger foran Norge når det gjelder å støtte husholdningenes satsing på for eksempel solpaneler. Utredningen peker på at nasjonal politikk bør kombineres med de tiltakene som importeres fra EU gjennom EØS.
Deltagelse i EØS-prosessen
Men i både denne utredningen og den fra 2012 er det bekymring for at forhandlingene om EØS-relevans og tilpasninger er lukkede, med færre muligheter til innsyn og deltakelse enn prosessen i EU. Regjeringens vurderinger rundt virkningene av «Fit for 55» er ikke offentlige. I arbeidet med utredningen har en vært opptatt av at dette kan bidra til å øke konfliktnivået i klimapolitikken i Norge.
I 2012 ble det lagt frem forslag om å reformere behandlingen på Efta-siden, gjøre den mer demokratisk slik EU-siden over tid har gjort. Om denne utredningen vil komme med lignende forslag eller bare beskrive problemet, får vi vite når innstillingen offentliggjøres.
Politisere eksporten?
I sin beskrivelse legger ikke utvalget skjul på at det har vært gnisninger mellom EU og Norge på energiområdet. Det gjelder ikke minst etter at gassprisene steg kraftig som følge av at Russland brukte nettopp gass som et politisk våpen før og etter utbruddet av krigen i Ukraina.
Norge fremholdt den gangen at det var selskapene som solgte gass og at den norske staten ikke kunne legge seg i kommersielle avtaler. Dette har vært Norges holdning siden oljen og gassen ble funnet på norsk sokkel, nemlig at en ikke skulle bruke disse energiressursene som et forhandlingskort. Prinsippet er selvpålagt, og utvalget stiller spørsmål ved om dette fortsatt skal gjelde, uten at det trekker noen konklusjoner i de versjonene som Energi og Klima har sett.
Men en mer omfattende debatt om dette vil være å bidra til å slakte en hellig ku i den norske olje- og gasspolitikken.
Taust i 2012
Også Sejersted-utvalget berørte dette i 2012, men nøyde seg med å vise til at det har vært bred enighet om at oljen og gassen ikke skal brukes som forhandlingskort. Men utvalget stilte spørsmål ved om ikke klimapolitikken og utviklingen av EUs klimapolitikk ville politisere norsk eksport av særlig gass. Dersom man vil opprettholde ordningen med at olje og gass sees på som en vanlig handelsvare, vil også den norske stat frasi seg muligheten til å benytte denne mer aktivt politisk. Men disse forsiktige problematiseringene skapte ikke debatt den gangen, fordi ingen i det politiske landskapet plukket opp hansken.
Rapporten som presenteres i april, er vesentlig kortere enn de 911 sidene som utvalgslederen, dagens regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, presenterte for 12 år siden. Denne gangen har oppdragiver Utenriksdepartementet bedt om en kort rapport. Et stort spørsmål er om utvalget er samstemt eller om det er en rekke dissenser. Det siste kan svekke gjennomslagskraften til utvalgets konklusjoner.
