Når statsbudsjettet legges fram 7. oktober, vil det sannsynligvis mangle én viktig sak. Et klarsignal fra regjeringen om å satse på et fullskalaprosjekt for fangst og lagring av CO2.
Med de intensjonsavtalene som Equinor nå har inngått med hele sju internasjonale aktører, er det liten tvil om at det er stor europeisk interesse for et norskdrevet CO2-lager under Nordsjøen. Det som kjennetegner selskapene er at de er industriselskaper som slipper ut CO2 i selve prosessen, og dermed ikke har mulighet til å kutte utslippene fullstendig gjennom andre metoder.
Equinor selv understreker at de ikke har måttet reise kontinentet rundt for å piske opp interessen, men at etterspørselen er reell. Og det er ikke bare disse sju som er potensielle kunder av et karbonlager. I hele Europa står en rekke industrielle aktører med samme problem: De har produksjon som medfører utslipp av CO2 i framtiden, og de trenger et sted å gjøre av den. For ut i atmosfæren kan den ikke gå.
Klare for å lagre
En av topplederne i franske Air Liquide, Francois Jakow, sier til TU at selskapet står klar med opptil flere millioner tonn CO2 som de gjerne vil lagre.
Oljeminister Kjell-Børge Freiberg er ingen John F. Kennedy. Likevel: Nå har han en stor mulighet til å bli en statsråd som blir husket for sin politiske handlekraft
– Noen utslipp kan vi ikke få bort, og det er de vi er nødt til å fange. Og det er her CCS kommer inn. Vi mener det er en lovende teknologi for å kunne ha en storskala reduksjon i CO2-utslipp fra våre egne industriprosesser. Derfor vil vi være med på dette initiativet.
Kundene står tilsynelatende klare. Bøygen er at CO2-lageret ikke bygger seg selv, og at teknologien i stor skala er såpass uprøvd at det fortsatt er et usikkert prosjekt. Fortsatt bærer karbonlagringen preg av å være et risikoprosjekt.
Mye kan gå galt. Likevel: Utsiktene er helt annerledes nå, enn da de første ideene om en såkalt månelanding på Mongstad ble sådd midt på 2000-tallet, hvor utslippene fra gasskraftverket skulle fanges og lagres.
Noe av det som har endret seg siden Mongstad-planene ble lansert, er at det ikke lenger er den skitne energiproduksjonen som skal renses. Den skal fases ut. I stedet er det CO2-kildene hvor det ikke finnes noen alternativer i dag, som skal håndteres. Et eksempel er utslipp fra industrielle prosesser hvor CO2 er et biprodukt. Det er nok også noe av grunnen til at holdningene i Europa til karbonfangst og -lagring (CCS) nå begynner å endre seg.
Handlekraft eller utredninger
Nå er vi mye nærmere en praktisk løsning for å lagre CO2, men vi er ikke i mål – selv om vi har et godt grep om hvordan CO2-lagring virker. Nå trenger vi politisk handlekraft. Oljeminister Kjell-Børge Freiberg er ingen John F. Kennedy, den amerikanske presidenten som lanserte månelandingen som prosjekt lenge før noen fant ut hvordan den kunne gjennomføres. Likevel: Nå har han en stor mulighet til å bli en statsråd som blir husket for sin politiske handlekraft. Spørsmålet som vi får svar på i høst, er om han vil bli husket som den som tok sats og ga klarsignal til et nytt og langt mer spektakulært forsøk på en norsk månelanding.
I stedet utredes prosjektet for å fange og lagre CO2 nærmest i det uendelige. Den politiske frykten for et nytt Mongstad, der ideen om å lagre CO2 ble testet ut først gang i Norge, uten å lykkes, er nesten lammende. Og det koster. Tid er noe av det vi virkelig har lite av, i arbeidet med å redusere utslippene av klimagasser så mye som internasjonale avtaler krever. Partene i fullskalaprosjektet har ved flere anledninger påpekt at det er viktig at en beslutning tas tidligst mulig og ikke drar ut i tid.
Om vi kan dra noe lærdom av det berømte utsagnet fra Kennedy om å nå månen, er det at djerv politikk ikke blir til via byråkratiske utredninger, men via visjonære politikere som setter et ambisiøst mål og lar ekspertene løse de utfordringene som står i veien for å nå målet.
.jpg)
Fikk superverktøy til 20 millioner: Håper iskald termos skal hjelpe til i kampen mot antibiotikaresistens
Equinors avtaler øker presset
Mens regjeringen bruker lang tid, handler heldigvis Equinor. På kommentarplass i TU har vi flere ganger kritisert selskapet for ikke å være spenstige nok, i flere sammenhenger. Men med de sju intensjonsavtalene som nå er inngått, feies all tvil til side: Europa vil lagre CO2, og de ønsker å gjøre det under Nordsjøen. Det er ikke mulig lenger for regjeringen å vise til usikkerhet i markedet, når den skal skyve den store investeringsbeslutningen foran seg. Intensjonsavtalene som ble signert denne måneden, øker presset på regjeringen.
Regjeringens forsvarere vil vise til at det sannsynligvis kommer 225 millioner kroner i statsbudsjettet til det videre arbeidet med fullskala fangst og lagring av CO2, og at det er lite sannsynlig at den vil bruke så mye penger, hvis det ikke skal følges av en beslutning om å sette i gang ett eller to fullskalaprosjekter. Men usikkerheten vil være der fram til beslutningen faktisk er tatt.
Spørsmålet er om ikke tiden nå har kommet for å handle. Mye CO2 fra europeisk industri skal lagres resten av dette århundret. Det blir interessant å lese statsbudsjettet som legges fram om to og en halv uke.
Kjemper mot varmere og våtere vær: Klimaanlegg og aircondition gjør det verre
