Equinor har i likhet med andre store oljeselskap som BP og Shell lidd store tap i andre kvartal 2020. Aksjonærene får en del av regningen. BP og Equinor reduserer utbetalingen av utbytte, Shell kutter utbyttebetaling for første gang siden 1945. Alle tre anslår at oljeprisen vil stige igjen. BP har en referansepris på 55 dollar fatet i 2050, Shell antar 60 dollar og Equinor hele 80 dollar, allerede i 2030.
Equinors høyere prisanslag har utløst kritikk. Først ute var finansredaktør Terje Erikstad i Dagens Næringsliv. Hans poeng er at med et uendret prisanslag slipper selskapet å bokføre et verditap på sine eierandeler i olje og gass. Underforstått mener Erikstad at Equinors høye prisanslag er motivert mer av egeninteresse enn bygget på uhildet analyse. Anklagen er alvorlig.
Likevel er det vanskelig å hevde kategorisk at Equinor tar feil. Det er ikke nødvendigvis dumt av Equinor å ha egne tanker om oljeprisen. Dersom alle er enige, er risikoen at alle tar feil. Ikke uvanlig i oljeindustrien.
Lave priser gjør oljen med konkurransedyktig
Umiddelbare utsikter er at lave oljepriser utvirker en nedgang i investeringene, samtidig som oljen blir mer konkurransedyktig; tilbudet svekkes og etterspørselen styrkes. På den måten legges grunnlaget for en ny knapphet og en ny prisoppgang. Dette er det historiske mønsteret, som trolig vil gjentas. Oljemarkedet er ikke preget av klassisk frikonkurranse, men er dominert av et oligopol, et lite antall store selgere som av og til konkurrerer, av og til samarbeider.
Oljeanalytiker Johan Olaisen fastslår at Equinors prisanslag er høye, men avviser dem ikke som helt urealistiske. Han stiller spørsmålet om det kanskje kunne ha vært nyttig for Equinor å skrive ned verdier i dagens situasjon, for senere å kunne beregne større gevinster ut fra et svakere grunnlag ved fremtidig høyere priser.
Stortingsrepresentant Lars Haltbrekken er moralsk forarget. Han mener at Equinor bevisst styrer verden inn i en klimakrise ved å anta høye oljepriser og at Parisavtalens mål ikke blir oppnådd. Underforstått synes Haltbrekken å forvente at oljen vil kunne bli verdiløs i løpet av ti år. Hans resonnement er imidlertid vanskelig å følge. Høye priser, som antatt av Equinor, svekker oljens konkurranseevne. Lave priser, som ønsket av Haltbrekken, styrker konkurranseevnen. Representanten Haltbrekken burde også vite at Equinor som et privatrettslig, børsnotert selskap, i sin kommunikasjon med markedet er forpliktet til å bruke sitt beste skjønn, ikke presentere ideologisk inspirert ønsketenkning eller følge politiske instruksjoner.
Utviklingslandene kan øke utslippene
Haltbrekkens henvisning til Parisavtalen er misvisende. Han overser at avtalen pålegger industrilandene å senke utslippene umiddelbart, men den gir utviklingslandene uttrykkelig rett til å øke utslippene fram til 2030. Dermed er de i sin fulle rett til å øke forbruket av kull, olje og naturgass, hvilket de gjør. I dette perspektiv kan Equinors prisanslag ha et saklig grunnlag.
Energipolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, stortingsrepresentant Espen Barth Eide er bekymret over at Equinor ikke tar inn over seg den grønne bølgen i Europa. Han presiserer korrekt at dette gjelder avsetningen av gass mer enn olje. Representanten Barth Eide vet trolig at den grønne bølgen i det vesentlige er begrenset til Europa, en verdensdel med avtakende betydning. I 2019 sto EU for sju prosent av verdens befolkning, fjorten prosent av verdensøkonomien og tolv prosent av energiforbruket.
I store deler av EU har det grønne skiftet vært sammenfallende med økonomisk stagnasjon, høy ledighet og sosial forverring
I årene 2010–19 avtok energiforbruket i EU med 7,3 prosent. I store deler av EU har det grønne skiftet vært sammenfallende med økonomisk stagnasjon, høy ledighet og sosial forverring. Bakgrunnen er en feilslått finanspolitikk sammen med verdens høyeste energipriser, hvilket rammer sosialt skjevt. Europa har siden finanskrisen i 2009–10 vært verdensdelen med lavest økonomisk vekst (unntatt Antarktis) og svakest utvikling i sysselsetting. Store og viktige land er inne i en alvorlig økonomisk og sosial krise. Selv om Europa skulle evne å redusere energiforbruket ytterligere, hvilket EU ønsker, ville virkningen for kloden være minimal.
Ligger an til ti prosent høyere utslipp om ti år
Under forutsetning av at utslippene av CO2 fram til 2030 fortsetter å avta i OECD-landene i samme takt som i tidsrommet 2010–19, mens de i resten av verden fortsetter å tilta i samme takt, vil verdens samlede utslipp i 2030 være ti prosent høyere enn i 2019, hvorav 72 prosent utenfor OECD.
Et historisk perspektiv kan være nyttig. Fra 1973, da medlemslandene i OPEC overtok kontrollen over produksjon og priser, fram til 2019, har gjennomsnittlig løpende spotpris på Brent råolje vært 31 dollar fatet. Målt i kjøpekraft i 2019-dollar har gjennomsnittet vært 63 dollar fatet. De siste ti årene, fra 2010 til 2019, har oljeprisen vært betydelig høyere, 76 dollar i løpende priser og 84 dollar i 2019-dollar (alle tall årlige gjennomsnitt).
Gjennom hele perioden har et ustabilt oljemarked gitt store svingninger i oljeprisen. Siden 2010 var det høyeste nominelle årlige gjennomsnittet 112 dollar fatet i 2012; fire år senere, i 2016, var snittet 46 dollar fatet. Inneværende år, 2020, er ennå ikke avsluttet; utsiktene er ikke lyse.
Oljeprisen svinger alltid
Erfaringsmessig er oljeprisen flyktig; alle prognoser er mer eller mindre kvalifisert gjetning. Blant risikofaktorene finner vi innfløkte forhold som verdens helsetilstand, veksten i verdensøkonomien, inflasjon, rentesatser, valutakurser, den politiske situasjonen i land som USA, Russland, Kina og Saudi-Arabia, og konflikter i Midtøsten, for bare å nevne noen. Oljeprisen er følsom overfor små endringer i balansen i markedet, til og med i forestillinger om slike endringer. Den kan uventet hoppe opp eller ned og overraske til og med erfarne analytikere.
.png){kind=logo}
Med inflasjon, uro i Midtøsten, fortsatt vekst i Afrika, India og Kina, samt kursfall på dollar, vil oljeprisen i 2030 kanskje kunne ligge godt over Equinors anslag, i et hvert fall i nominelle, løpende priser. I motsatt fall, med en stagnerende verdensøkonomi, gjennombrudd for lagring av fornybar energi og priskrig mellom viktige oljeeksportører i og utenfor OPEC, vil vi kanskje kunne oppleve oljepriser på 20 – 30 dollar fatet. Slike priser har vi levd med tidligere, og klart oss.
På dette grunnlag er det ingen gitt å vite hvordan oljeprisen hopper, ikke Eldar Sætre, ikke Terje Erikstad, ikke Johan Olaisen, ikke Espen Barth Eide, ikke engang Lars Haltbrekken. De nevnte herrer er i godt selskap.
Fossil andel: 84 prosent
Kull, olje og naturgass sto i 2019 for 84 prosent verdens energiforbruk. Strukturelle skifter i energimarkedet krever store investeringer og tar lang tid. Norsk gass er et vesentlig bidrag til Storbritannias skifte bort fra kull. Tyskland og andre land er i markedet for å kjøpe mer gass. Våren 2020 har oljepengene, klokt forvaltet, tillatt Norge å møte en verdensomspennende helsekrise på en rask og effektiv måte. Flertallet på Stortinget bevilget sommeren 2020 en skattelette for oljeindustrien. I ettertid kan det vise seg klokt å investere motsyklisk, når prisen er lav.
