Rapporten fra revisjonsfirmaet PwC, Equinor in the USA, behandler selskapets feilgrep på en ryddig måte, men den er skånsom overfor politikerne med ansvaret for et stort, statseid oljeselskap. Historikken viser selskapets vilje til å ta risiko på grunnlag av en uriktig vurdering av markedet. Den viser også politikernes motvilje mot å gripe inn, trolig på grunn av uforstand i forhold til oljemarkedet. I en kritisk situasjon har styret ikke vist seg i stand til å bremse en veksthigen ledelse.
I årevis har analytikere og investorer fryktet tap og etterspurt flere opplysninger om selskapets virksomhet i USA. I flere år unnlot Statoil/Equinor å følge Finanstilsynets henstilling om dette. Rapporten fra PwC bekrefter at Equinor har satt vekst foran lønnsomhet, undervurdert prisrisikoen, og organisert virksomheten på en klønete måte. Samtidig var oppfølgingen fra hovedledelsen svak. Ansvaret kan fordeles på selskapets ledelse, styret og hovedeieren, den norske stat.
Børsnoteringen under Jens Stoltenbergs første regjering ga Statoil fritt spillerom, som selskapet brukte til å gå ut i verden. Det børsnoterte Statoil ville vokse til et internasjonalt oljeselskap. Det er det blitt, med tvilsomt resultat. Siden privatiseringen og børsnoteringen i 2001 har selskapet investert mer i utlandet enn i Norge, men med sammenlagt svake resultater, selv om flere investeringer har vært vellykkede. Satsingen på land i USA har vært særlig uheldig.
Selskapet ble selvstyrende
Børsnoteringen gjorde Statoil (dagens Equinor) i praksis selvstyrende, som selskapet brukte til å prioritere internasjonal vekst, finansiert av inntjeningen på norsk sokkel. Den første tiden gikk alt greit; oljeprisene steg og steg; Statoil hadde overskudd i både Norge og utlandet. Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering hadde flaks. Ved overtakelsen 1. oktober 2005 var spotprisen på Nordsjøolje (Brent) 61,64 dollar fatet; ved avgangen åtte år senere var den steget til 107,32 dollar fatet.
Etterfølgeren Erna Solberg og hennes ulike regjeringer har hatt uflaks. Etter ett år ved makten for Solberg, ved juletider 2014, sank oljeprisen til under 60 dollar fatet. Fallet fortsatte, oljeprisen kom under 30 dollar fatet på nyåret 2016. Senere har oljeprisen gått opp og mest ned. I november 2020 er den igjen under 40 dollar fatet. Lave oljepriser er intet nytt. Målt i dagens priser var oljeprisen godt under dagens nivå i en periode på 17 år fra 1986 til 2003.
Oppsvinget i oljepriser tok til med USAs okkupasjon av Irak i 2003. Krigsøkonomien ansporet oljeforbruket, først i USA, dernest i Kina, og senere i resten av verden. Oljeprisen var i 2008 i snitt 115 dollar fatet, i 2011 var gjennomsnittet 125 dollar fatet. Prisfallet kom senhøstes 2014, men for året 2014 utviste selskapet et negativt driftsresultat for virksomheten utenfor Norge. Det ble sterkt forverret i 2015 og fortsatte i 2016. I 2019 hadde selskapet nok en gang underskudd utenfor Norge.
Tjener alltid penger i Norge
Virksomheten i Norge har aldri vist tap. På norsk sokkel har selskapet vært dyktig i å finne olje og gass, og i å bygge ut og drive felt. Utenfor Norge, først og fremst i Nord-Amerika, har selskapet tatt for høy risiko. Satsingen på land i USA har vært et kostnadssluk. Der har selskapet kjøpt seg inn i dårlige prospekter til gale tidspunkt til høye priser, som påpekt av PwC.
Til tross for liten erfaring med denne virksomheten valgte Equinor å ta den inn i sin organisasjon. Alternativet hadde vært enten ikke å investere i skiferolje, eller å henlegge denne virksomheten til et særskilt datterselskap, ledet av spesialister, og med åpne kostnader. I stedet valgte Equinor et opplegg som kunne skjule kostnadene.
Prioriteringen av internasjonal vekst og lokaliseringen av enheten for strategiutvikling til London kan ha skjermet den strategiske tenkningen fra den operative virkeligheten. Utstrakt bruk av konsulenter antyder at selskapet har villet betale andre for å tenke for seg. Konsulenter kan også brukes til å støtte ledelsens beslutninger mot intern kritikk. Rapporten fra PwC nevner at det store oppkjøpet på land i USA ble presset gjennom av konsernledelsen mot interne forbehold.
Equinor har gjort et nytt olje- og gassfunn i Nordsjøen
Banker har vært bekymret
I Equinor (ex Statoil) har konsulentselskapet McKinsey vært en gjenganger. Det er i offentlighetens interesse at samarbeidsforholdet klargjøres, med vekt på hvilke råd som er blitt gitt til hvilke tidspunkt. McKinsey har trolig vært den viktigste leverandøren av underlagsmateriale til møter i selskapets ledelse og styre. og har som utslagsgivende konsulent vært med på å legge premissene for Equinors (Statoils) beslutninger og investeringer i utlandet. Flere banker har vært bekymret over selskapets investeringer.
Selskapets styre, i stort monn oppnevnt av hovedeieren, den norske stat, har ikke utvist tilstrekkelig kritisk sans overfor selskapets ledelse. Selv om styret har huset mange kjente kvinner og menn, er det tvilsomt om kompetansen har vært tilstrekkelig. Ledelsen foretok store investeringer utlandet mens styrets medlemmer neppe kunne forventes å ha særlige kunnskaper om prisrisikoen i internasjonal oljevirksomhet. Rapporten fra PwC antyder at ledelsen hadde en tro på at oljeprisen ikke ville kunne falle betydelig. Dette kan styret ha godtatt. Spørsmålet er hva konsulentene fortalte. Det er i offentlighetens interesse å få vite mer om beslutningsprosessene i selskapet.
Staten sitter med hovedansvaret
Ansvaret for mangelfull styring av pengene må tillegges hovedeieren, staten. Børsnoteringen fratok Olje- og energidepartementet virkemidler til å gripe inn. Finansdepartementet har bygget opp kompetanse om beskatning av olje- og gassvirksomheten, men mindre om styring av statseide foretak. Equinor (Statoil) har derfor kunnet operere uten sterke motkrefter innenfor statsapparatet. Finansmarkedet har heller ikke evnet å holde styr på et selskap som er sytti prosent statseid og som i noen år har store overskudd fra en naturressurs.
Selskapet har siden børsnoteringen i 2001 fram til 2019 betalt tilsammen 235 milliarder kroner (løpende priser) i utbytte til hovedeieren, staten. Petoro, forvalteren av statens direkte økonomiske engasjement, SDØE, har i samme tidsrom bidratt med 2012 milliarder kroner til statskassen. I årene fra 2001 til og med 2016 hadde Statoil et driftsoverskudd etter skatt på til sammen 411 milliarder kroner. Godt over halvparten, 286 milliarder kroner gikk til utbytte, hvorav den norske stat mottok 192 milliarder kroner. Av et samlet driftsresultat på nesten 1500 milliarder kroner i disse årene ble nittini prosent realisert på hjemmebane. Kort sagt: Equinor lever av norsk sokkel og fører penger ut av landet.
Equinor-ingeniør: – Vi skulle få 25.000 kroner
Kritikk av Statkraft
Norske statseide energiselskapers satsing i utlandet har ikke vært udelt vellykket. I en rapport fra 2019 bemerker Riksrevisjonen at Statkrafts samlede lønnsomhet er god, men at investeringene i gasskraft og vannkraft utenfor Norden har svak lønnsomhet. Selskapet har hatt høye kostnader på viktige vannkraftprosjekter. Eierens, statens, finansstyring har vært utilstrekkelig.
Equinor vil bli gjenstand for en ny rapport fra Riksrevisjonen. I dette tilfellet er det også rom for å styrke eierstyringen. Innsikten i og kontrollen av selskapets mangfoldige virksomheter påkaller en mer åpen struktur, der de ulike forretningsområdene skilles ut i særskilte datterselskap med egne regnskaper og egne styrer.
Vindkraft kan gi nye tap
Den umiddelbare risikoen er at selskapet i kommende år vil bruke olje- og gassinntekter til å investere i vindkraft i et marked som viser tegn til overinvestering og metning, med nye tap. Norge har i dag to statlige energiselskap, Equinor og Statkraft som investerer i vindkraft med høy risiko og tvilsom lønnsomhet. Norsk vindkraft har behov for ett statlig selskap for å få fram kostnader og lønnsomhet, og for å samle erfaringene, slik tilfellet var med Statoil under oppbyggingen av oljevirksomheten.
En bedre løsning ville være at staten innkasserer mer i utbytte, som ledes inn i Oljefondet. Det har i 2020 har vist sin nytte. Med utsikter til fortsatt norsk oljevirksomhet i mange tiår, er det viktig å styrke kompetansen i statsapparatet. Norsk oljevirksomhet har behov for mer konkurranse.
En oppsummering er at SDØE/Petoro har vist seg vellykket og bør styrkes ved større andeler. Børsnoteringen av Statoil/Equinor har ikke vært like vellykket og bør revurderes. Skattereformen av 2005 og åpningen for nykommere har vist seg vellykket målt i leting, funn, utbygging, produksjon og inntekter. Oljefondet, som har fordoblet pengene som er satt inn, har vært den største suksessen.
Equinor: Frifunnet i oppfinner-sak
