Er avfall fra kjernekraft så farlig som miljøvernorganisasjonene skal ha det til?

Atomavfall er problematisk, men brukes for å skape frykt, usikkerhet og tvil. Noen hevder at atomavfall utgjør et livsfarlig problem i 100.000 år, men er dette vitenskapelig forankret? Motstanden mot kjernekraft virker mer ideologisk enn basert på vitenskap.

Også Erna Solberg (H) er bekymret for atomavfallet. Brukt kjernebrensel er for det første en ressurs som kan resirkuleres. For det andre er det på langt nær så farlig som noen mener. Det er mange misforståelser ute og går om brukt brensel og lagring av dette. Flere har imøtegått disse, blant annet har kommunikasjonssjefen i Norsk Kjernekraft, Dr. Sunniva Rose, gitt sin lettfattelige forklaring. Klimavenner for kjernekraft har presentert en mer omfattende beskrivelse. Ofte hører man at alt avfallet må lagres i 100.000 år, men må det det?

Svært radioaktivt

Brensel til kjernekraftverk er laget av uran, som er svakt radioaktivt, men det er ikke så farlig som mange tror, så lenge det håndteres riktig med helt vanlig laboratorieutstyr: hansker, briller og munnbeskyttelse. Uran finnes overalt i naturen, blant annet i havet og i grunnen. Også i alle mennesker finnes det i snitt ca. 100 mikrogram uran. Alt liv på jorden har utviklet seg i et naturlig, radioaktivt miljø, og så lenge dosen ikke er for høy, lever vi et trygt liv.

Når brenselet brukes i en reaktor, blir det svært radioaktivt og kan skade mennesker og miljø hvis det håndteres feil. Det første som skjer med brenselet etter at det tas ut av en reaktor, er at det avkjøles i store vanntanker i noen år, til aktiviteten er på et forsvarlig nivå for videre behandling. Noen få meter vann er alt som skal til for tilstrekkelig strålevern. Skal det deponeres varig blir det så pakket om og mellomlagret i dedikerte beholdere.

Transuraner 

Når uranatomer spaltes, dannes det radioaktive isotoper som kalles fisjonsprodukter. Dette er en blanding av isotoper med kort, mellomlang eller lang halveringstid. Kort halveringstid betyr at de avgir mye stråling og dermed er relativt farligere enn isotoper med lang halveringstid. Noen av disse isotopene blir ikke-radioaktive i løpet av få dager, mens andre trenger mange år. Etter 300 år er aktiviteten fra de disse fisjonsproduktene på nivå med naturlig bakgrunnsstråling.

Transuraner er generelt mindre radioaktive enn fisjonsprodukter, men de kan ha svært lang halveringstid, noe som betyr at de forblir radioaktive i svært lang tid, men de avgir altså relativt lite stråling i perioden. Plutonium-239, den vanligste isotopen av plutonium fra brukt brensel, halveres på 24.100 år. Radioaktivitet fra Pu-239 stopper etter kun fem centimeter i luften og er derfor praktisk talt ufarlig om man ikke får for mye inn i kroppen.

Underjordisk lager

Det er disse langlivede isotopene som er årsaken til at Finland og Sverige skal lagre sitt brukte brensel 450 meter ned i bakken. Bakgrunnen er at dersom det absolutt verste skulle skje og noen av beholderne skulle gå i stykker mens det står lagret (noe som er svært usannsynlig her i Norden) og de radioaktive stoffene skulle lekke ut, vil det ta ekstremt lang tid før de kan komme i kontakt med mennesker og miljø.

I mellomtiden har disse også blitt mindre radioaktivt enn naturlig uran. Selv med de mest pessimistiske estimatene ville en lekkasje fra et slikt deponi over de neste én million år utgjøre mindre enn 1 prosent av bakgrunnsstrålingen. Denne type deponering er altså veldig, veldig trygt.

I samfunnsdebatten har det fra noen, også Naturvernforbundet og Bellona, vært en tendens til å fremstille alt kjerneavfall som svært farlig i ekstremt lang tid, noe som ikke er en god beskrivelse, men en som passer narrativet til miljøvernorganisasjonene. Den ene typen er svært farlig i relativt begrenset tid. Den andre typen er ikke særlig farlig i det hele tatt sammenlignet med en del annet avfall, men blir værende slik i svært lang tid.

Lite volum av farlig avfall

Noen mener at det norske, brukte brenselet burde ha vært deponert for lenge siden fordi det er så lite. Det er riktig at Norge har relativt lite brukt brensel, ca. 16 tonn, som er ca. 1 kubikkmeter i nettovolum. Norsk Nukleær Dekommisjonering har jobbet med disse problemstillingene siden 2018. Og selv om arbeidet er omfattende, blant annet fordi det norske brenselet er svært lite homogent, er problemet mindre enn mange tror. Det er viktig å ha et realistisk syn på hvor stort problemet faktisk er.

Brukt brensel er dermed problematisk, men ikke verre enn mange andre typer avfall i samfunnet. Men det er en stor forskjell: Volumet er veldig lite sammenlignet med annen type farlig avfall. All verdens brukt brensel kan få plass i et Ikea-varehus med god plass til overs. Også EUs vitenskapspanel konkluderer med at brukt brensel kan lagres helt trygt i undergrunnen, som det skal gjøres i Finland og Sverige.

Likevel ser selve motstanden mot kjernekraft, og dermed brukt brensel, ut til å være viktigere enn grunnen til å være imot.

Les også

Kanadisk kjernekraft­industri: Vil gi teknologi­hjelp til norsk kjernekraft