Like etter at Paris-avtalen om reduksjon av CO2-utslippene til jordens atmosfære var undertegnet, uttalte Frederic Hauge fra Bellona til media: "CCS må bli en del av løsningen!"
.beskaret.jpg)
Med blant annet det havarerte Stoltenbergske "månelandings"-prosjektet i fortsatt friskt minne, ble jeg skeptisk og forsøkte å finne noen relevante tall på "nettet". Her er resultatet:
Rapporten "The global status of CCS (2017)" forteller at den samlede fangstkapasiteten for CO2 globalt var cirka 31 Mt (millioner tonn) i 2017. Prognosen for 2018 er cirka 38 Mt. Disse tallene omfatter også anlegg som er under bygging, men ennå ikke i drift.
Statistikken fra IEA for det totale årlige globale utslippet av CO2 til jordens atmosfære viser at dette steg ganske jevnt fra 17-18 Gt (milliarder tonn) i 1980 til 32 Gt i de tre siste årene, 2014-2016, som statistikken har med. Jeg mener å ha lest, sannsynligvis i TU, at tallet for 2017 faktisk var noe høyere enn for 2016.
Konklusjon: Den samlede fangst-kapasiteten per år for CO2 som per i dag eksisterer globalt (inklusive anlegg under bygging) utgjør bare cirka 1 tusendedel av det årlige utslippet av CO2. Etter mitt syn kan ikke dette ganske skremmende forholdet skyves under teppet. Etter flere ti-år med ganske intens forskningsinnsats i mange land er en altså ikke kommet lenger.
Dette misforholdet må «på banen» hvis den pågående debatten om CCS som løsningen på klima-problemet skal ha troverdighet. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg selv mener at tallenes tale er ganske tydelig: Det skal ganske god argumentasjon til for å forsvare at den norske stat skal la hundrevis av millioner kroner gå til fortsatt satsing på at CCS vil bli en hoved-løsning på det globale klimaproblemet på rimelig sikt.
Men så vet jeg også, med over 30 års erfaring fra oppdragsforskning, hvorav 15 år som reelt resultatansvarlig forskningssjef (før jeg ble professor ved UiB), at det er noe som heter "sub-optimalisering". I denne sammenheng betyr dette at en i praksis ikke makter annet enn å optimalisere sin egen lille "andedam" slik at det er penger nok der til å dekke alle utgifter og unngå «røde» tall. Å ta innover seg at det jo egentlig er totaliteten som skal optimaliseres, blir for krevende, for ikke å si umulig.
Jeg føler derfor på et vis sympati med de forskningsmiljøene som argumenterer hardt for at de må få de pengene de ber om for å forske videre på CCS. Det blir til syvende og sist de bevilgende myndigheters store utfordring å vurdere søknader om slik prosjektstøtte inn i den store sammenhengen som søknadene jo står i.
- Norsk oppfinner: Vi "eier" det europeiske CCS-markedet
