Vi har vendt oss til å høre at virksomheten er tuftet på gode operative rutiner, et høyt sikkerhetsnivå, og omsorg for det fysiske naturmiljøet. I svært mange år har vi i større grad enn de fleste unngått storulykker. Den ofte omtalte norske modellen har over lengre tid vært fundert på grunnprinsipper som danner forventningsgrunnlaget for og gjennomsyrer kravene som regulerer petroleumsvirksomheten. Regimet har i mange år vært ansett som konsistent og formålstjenlig.
Ulykkesfri har vi imidlertid ikke vært, og nå er det er tegn som kan tyde på at forbedringstrenden ikke fortsetter. I større grad enn vi har vært vant til har kontrollorganene, ansatte representanter og opinionen reist spørsmål.
Staten kan styre
Mediedekningen indikerer det kan være grunn til å stille spørsmål om nye grep må tas. Siden det norske forvaltningssystemet avviker fra det man finner de fleste steder, kunne årsaken i senere tid ligge i endret aktørbilde. Dette er nok en utfordring, men andre årsaksforhold må spille inn siden hendelsene ikke utelukkende synes å ha rammet nykommerne. Goliat er eksempel på det.
Det norske regimet tar sitt utgangspunkt i petroleumsloven, ikke i underliggende forskrifter eller konsesjonsverk, slik man i enkelte tilfeller kan få inntrykk av. Fundamentalt kommer dette uttrykt i lovens innledende bestemmelser hvor det fremgår at staten eier ressursene og at ingen kan drive virksomhet med formål å lete eller utvinne petroleum uten tillatelse.
Staten kan derfor styre gjennom eierskap og eiermakt, eller gjennom lov og forvaltningsmakt. Dette har vært uendret siden kontinentalsokkelloven av 1963 som la internrettslige grunnlaget for virksomheten.
Loven medfører et lovgiverpålegg om formålet med og innholdet i styringen. Bestemmelsene fikk i det vesentlige sin nåværende form i 1996. Det gis klar veiledning til aktørene hvordan lovens og de mer detaljerte forskriftsbestemmelser skal forstås. Foruten ressursforvaltningsbestemmelsen i kapittel 1, som krever at petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunnet til gode, er det også andre bestemmelser som må nevnes. Dette er ikke minst virkeområdebestemmelsen (§ 1-4), kravet om anvendelse av annen norsk rett (§ 1-5), forsvarlig virksomhet, ledelse og organisering (§§ 10-1 og 10-2)og forsvarlig utvinning (§4-1), samt kravet om et høyt sikkerhetsnivå (§9-1).
- Goliat akutt stengt: – For å si det litt banalt, det kan ikke være gnister i områder med olje og gass
Avviker fra global praksis
Petroleumslovgivningen inneholder imidlertid i beskjeden grad preskriptive bestemmelser. De fleste reglene har en funksjonell utforming. For å etterleve funksjonskravene er det ikke tilstrekkelig å forholde seg til enkeltbestemmelser i forskrifter, enten det dreier seg om operasjon, økonomi eller HMS.
Utførelse og tilsyn (lovens § 10-3) i et slikt system, setter vesentlig høyere krav til kompetanse, systematikk og etterprøvbarhet hos alle aktører. Dette har med all tydelighet kommet frem i diskusjonene om Goliat.
Rett nok er det operatøren som har ansvaret for den daglige driften på vegne av rettighetshaverne, men her kommer vi til et sentralt punkt hvor det norske regelverket også i noe mon avviker fra global praksis. Det ligger en utvinningstillatelse gitt i medhold av petroleumsloven i bunn for alle prosjekter. Utbyggingsplanen fremlegges for myndighetsgodkjennelse etter vedtak av styringskomiteen, slik dette er regulert i den standardiserte samarbeidsavtalens kap. IV.
Til godkjennelsen stilles spesifikke normalt individuelle krav. Formålet med systemet er å sørge for at de kvalifiserte rettighetshaverne aktivt bidrar til alle sider ved virksomheten, herunder etterprøver operatørens forslag, beregninger og aktiviteter. Statoil har som rettighetshaver denne funksjonen i Goliat.
Aktiv deltagelse
Plikten til aktiv deltakelse er nedfelt i lovgivning og konsesjonsverk. I ytterst få tilfelle rammer bestemmelsene operatøren alene. Her, som i de fleste tilfeller, reguleres rettighetshavers forhold. Kravet til fornøden organisering og ledelse av petroleumsvirksomhet, herunder etablering og opprettholdelse av styringssystem følger av petroleumslovens § 10-2 særlig første ledd og petroleumsforskriftens kap. 9, særlig § 56 annet ledd. Kravene er mer omfattende enn det som følger av de særlige reguleringene i f.eks. Rammeforskriftens kap. IV, særlig § 13som retter seg mot den delen av styringssystemet som skal ivareta HMS krav.
Der operatøren har en mer direkte rolle har rettighetshaveren likevel et sekundæransvar. Dette uttrykkes gjennom en annen norsk særegenhet - påse-plikten. Påse-plikten har ikke sin opprinnelse og rettslige utgangspunkt i Rammeforskriften § 5, men i petroleumslovens §§ 10-2 først ledd og 10-6. Lovens bestemmelser favner også videre enn Rammeforskriften. I begge tilfeller medfører dette et aktivt oppfølgingsansvar for rettighetshaver innenfor hele utvinningstillatelsens virkeområde. Rammeforskriftens håndheves som kjent av Petroleumstilsynet (Ptil), og er en HMS-spesifikk regel hjemlet både i petroleumsloven § 10-18 og for HMS særlig kapittel 9 og 10, men også i annen norsk lov. Olje- og energiministeren svarer ikke for Ptil. Det gjør Arbeids- og sosialministeren slik rammeverket og departementsstrukturen nå er.
- NTNU-professor om gasslekkasjene på Goliat: – Bare flaks at de ikke har blitt antent
