På mange felter er norsk teknologi i verdensklasse. Eventyret om oljenasjonen Norge er ikke minst fylt av teknologiske bragder som har levert velstand til landet.
Når vi har gjort suksess i én sektor vi har vært godt rustet for å lykkes i, kunne vi tenke at Norge også hadde et strålende utgangspunkt for å gjøre suksess når nye industrieventyr dukker opp.
Men innen vindkraft, og ikke minst havvind, er vi satt fullstendig på sidelinja.
Riktignok er de topografiske forholdene en del steder ikke perfekte for bunnfast havvind utenfor norskekysten, men det kan se ut som om Norge har bestemt seg for bare å ignorere at en rekke land i Nord-Europa trenger svært mye fornybar energi de neste årene.
Danskene slår oss
Som serien om havvind på TU.no den siste uka har vist, taper Norge på område etter område. Internasjonale kontrakter går heller til Ørsted, det danske fornybarselskapet som droppet olje og gass i sin tid, og gikk «all in» på fornybar energi. I Esbjerg er det nå så høy aktivitet knyttet til vindkraften, at det jobber 10.000 personer bare i havna – som er 4,5 ganger større enn for noen år siden.
Vi har i alle år sett på kraft som et nasjonalt anliggende. Slik er det ikke lenger. Kraftmarkedet er – og må være – internasjonalt
EU trenger enorme mengder fornybar energi. Dagens utbyggingstempo er altfor lavt. Vi trenger altså både en teknologisk utvikling innen vindkraft, og det blir store oppdrag for leverandørindustrien.
Norske bedrifter hadde en internasjonal omsetning i havvindmarkedet på om lag 7 milliarder kroner i 2016, ifølge Oljedirektoratet. Norwegian Energy Partners (Norwep) mener Norge kan øke omsetningen til 50 milliarder innen 2030.
– I Skottland sier det det rett ut: De gjør det for å utvikle en global leverandørindustri som skal være aktiv de neste hundre årene. Den erkjennelsen tar vi ikke inn over oss her i Norge, sier vindkraftdirektør David Ottesen i Norwep.
Han er en av flere kritikere til norsk vindkraftpolitikk og strategi. Norge satser nå på flytende havvind, en spennende – men langt mer umoden – teknologi.
Vindkraft vokser voldsomt internasjonalt. Prisen har ifølge Ørsted falt med 63 prosent på seks år. Kostnadene kan falle ytterligere ved at produsentene går sammen om felles huber i Nordsjøen for å distribuere kraften.
Markedet må være internasjonalt
Men vindkraft er ikke så billig som vannkraft. Her er vi ved kjernen i det norske dilemmaet. Vi har i alle år sett på kraft som et nasjonalt anliggende. Slik er det ikke lenger. Kraftmarkedet er – og må være – internasjonalt. Europa har alt å tjene på å hente ut fornybar energi fra de områdene der dette er mest effektivt, som Siragrunnen noen få kilometer utenfor Sokndal kommune i Rogaland.
– Der ute blåser det i gjennomsnitt 9,2 sekundmeter vind, det er relativt nært land og utbyggingskostnaden gikk dramatisk ned i forhold til å bygge lenger ut. Mobiliseringstiden ut er veldig kort, sier Harald Dirdal som er daglig leder i Havgul til TU. Men timingen i 2009 var feil: I oljelandet Norge tok oljeaktiviteten seg opp igjen. Interessen for vindkraft falt.
Trenger vi et rendyrket industrielt selskap i Norge, som bare skal satse på vindkraft?
I dag jobber Equinor for å få tak i flere vindkraftprosjekter, men lykkes foreløpig i liten grad. Fortsatt har selskapet mulighet til å vinne en kontrakt utenfor den amerikanske østkysten. Forrige anbud tapte Equinor for Ørsted.
Ørsted som oljeselskap var lite målt mot Statoil. Men at selskapet er så rendyrket rettet inn mot fornybar energi, er kan hende noe norske myndigheter bør reflektere over. Trenger vi et tilsvarende, rendyrket industrielt selskap i Norge, som bare skal satse på vindkraft, og der ambisjonen er å ta del i den enorme utbyggingen som skal til bare i EU de neste to tiårene? Eller bør Equinor skille ut satsingen på fornybar energi i et eget selskap – som kanskje skal ha som ambisjon om å utkonkurrere sin egen eier på sikt?
.png){kind=logo}
Målet for norsk industripolitikk bør ikke være at Equinor skal overleve for all framtid
Markedet er ikke tapt
Når EU trenger opptil 450 GW med havvind i løpet av bare 30 år, sier det seg selv at det ligger et enormt marked og venter. At norsk innsats har vært helt marginal de siste 20 årene, betyr ikke at markedet er tapt for norsk leverandørindustri eller et norsk vindkraftselskap med internasjonale ambisjoner.
Norge har teknologisk kompetanse til å gripe den sjansen. Men har vi kulturen? Målet for norsk industripolitikk bør ikke være at Equinor skal overleve for all framtid, men at Norge skal ha en kraftindustri som gir inntekter til nasjonen.
På mange måter er det ikke å forvente at Equinor skal bli like ledende innen vind som olje og gass. Industrihistorien er full av eksempler på at det kan være lettere å starte noe nytt i en ny bransje, enn å legge om et eksisterende selskap til å drive med noe nytt.
Handler ikke om superprofitt
– Vi kan ikke anta at havvind vil ha samme superprofitt som olje- og gassnæringen, sa statsminister Erna Solberg til Sysla nylig. Er det noen som hevder det? Slike motargumenter bare hindrer debatten. Denne regjeringen sitter tilsynelatende like passiv og uinteressert som sine forgjengere.
Bildet er ikke helt sort/hvitt. Norske selskaper er involvert i vindkraftprosjekter flere steder i verden. Men når vi står foran en vindkraftrevolusjon i Nordsjøen, er det kanskje ikke for ambisiøst å si at Norge bør være helt i front. Foreløpig er vi svært langt unna en slik posisjon.
Havvind kan bli ulønnsomt etter 2040: – Halleluja
Til opplysning: David Ottesen som det er henvist til i artikkelen, er i slekt (onkel) med kommentarforfatteren.
