Daglig leder i Litteraturhuset i Oslo, Aslak Sira Myhre, har med sin artikkel ”De nye dommedagsprofetene” som er hans karakteristikk på store deler av dagens miljøbevegelse, pådratt seg harmdirrende og hoderystende tilbakemeldinger fra den samme bevegelsen.
Sira Myhre har åpenbart truffet planken hvis formålet var å få en debatt om en miljøbevegelse som har vokst seg stadig større gjennom et stort antall norske og internasjonale organisasjoner. Hans hovedpostulat er at miljøsakene taper på at ”miljøbevegelsen bruker klima til å grunnlegge en ny religion for den vestlige middelklassen”.
Det religiøse aspektet begrunnes med at ”veien til frelse” er enkel hvis man bare legger om sin livsførsel, lever sunnere og gir penger til sultne og fattige. Samtlige norske miljøorganisasjoner har svart og konkludert med at artikkelen er en ”skivebom” og ”politisk selvmål” av Aslak Sira Myhre.
De siste 10 årene har miljøbevegelsen seilt i medvind. Oppslutningen har økt og fått politisk handlekraft ved at Norge neppe ville hatt en flertallsregjering med SV som deltaker om det ikke var for et voksende miljøengasjement.
Nå er det snart 30 år siden Frederic Hauge som aktivist i Natur og Ungdom pådro seg medieoppmerksomhet – og politibøter - for å klatre i fabrikkpiper og grave etter gifttønner. Mens miljøvern før var naturvern og dreide seg om passive lenkegjenger i vassdrag som Mardøla og Stilla, gikk Hauge i bresjen for å aksjonere og bruke medier bevisst for å få miljøspørsmål på den politiske dagsorden.
Hauge stiftet Bellona for 24 år siden og valgte etter hvert også en annen strategi enn de andre miljøorganisajonene: Han ba om penger fra miljøsyndere. I stedet for å klatre over gjerder spaserte han rett inn på direktørkontorene. I dag har Norge blitt for lite for Frederic Hauge. Han er mer opptatt av å overbevise politikere i EU om viktigheten av å satse på fornybar energi som for eksempel algefarm i Sahara – enn av kraftlinjer over Hardangerfjorden.
Klimaendringene er dokumentert og miljøvern tas på alvor av praktisk talt alle politiske partier. Aslak Sira Myhre har også mye rett i at det går an å argumentere både for økt energibruk og økonomisk vekst som et miljøpolitisk virkemiddel.
Men han tar feil når han definerer miljøbevegelsen som ”dommedagsprofeter”. De store norske miljøorganisasjonene består ikke lenger bare av aktivister, men av forskere og ingeniører som er opptatt av teknologispørsmål og løsninger som bidrar til et bedre miljø.
