«Planer etter loven skal tilpasses forventede klimaendringer», slår norsk plan- og bygningslov fast. Statlige retningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning presiserer at «klimatilpasning er et ansvar for alle samfunnssektorer og forvaltningsnivåer». I teorien er dette vel og bra. Men i praksis viser det seg å ikke være så enkelt.
Dette kom frem under den nasjonale tverrfaglige masterklassen i areal- og samfunnsplanlegging som ble avholdt ved Universitetet i Stavanger. Denne årlige samlingen er et samarbeid mellom de ulike lærestedene i Forum for utdanning i samfunnsplanlegging.
Årets tema var «klimatilpasning gjennom planlegging», og det samlet masterstudenter fra norske høyskoler og universiteter og fagpersoner fra praksis og akademia.
.jpg)
Krever sammensatt kompetanse
Ekstremværet «Hans» i 2023 lærte oss at uforutsette naturhendelser kan ha store konsekvenser og at areal- og samfunnsplanlegging er en viktig arena for å forutse og unngå dem samt begrense skader og konsekvenser dersom de inntreffer. Det som er uklart, er hvordan forutse, forhindre eller forberede seg på disse situasjonene. Hvem sitt ansvar er det, og hvem tar seg av konsekvensene?
Det er flere barrierer mot å sikre klimatilpasninger gjennom planlegging. Én er manglende kapasitet. En annen er mangel på kunnskap og kompetanse. I tillegg er det uklart hvem som står økonomisk ansvarlig når uforutsette hendelser inntreffer.
Arbeid med klimanøytralitet og klimatilpasning er veldig tverrfaglig og krever en helhetlig tilnærming. Nødvendig kunnskap inkluderer planfag, byggeteknikk, lovgivning, naturforvaltning, arkitektur og demokrati – og ikke minst individuell atferd. Det er selvsagt ikke en spesifikk yrkesgruppe som sitter med samlet og oppdatert kunnskap om dette.
Planleggere må ofte innhente kunnskap fra andre fagområder og lede samlende prosesser rundt tematikken. Selv om hvert fagfelt har god kompetanse i enkelte tema og metoder, er det krevende å sette disse sammen til tverrfaglige analyser. Og organisasjonene kan være dårlig rigget for den typen tverrfaglig arbeid. I tillegg er det viktig å kunne skille mellom det som faktisk gir effekt i forhold til klimamål, og tiltak som framstår mer som grønnvasking.
Kapasitet i systemet
En realitet i Norge er at ikke alle kommuner har ressurser til å ivareta denne oppgaven. Det er ofte enkeltpersoner som sitter med det samlede ansvaret, særlig i mindre kommuner. Nyutdannede planleggere kan havne i situasjoner der de skal utarbeide risiko- og sårbarhetsanalyser, uten at det er tydelig hvilket ansvar de bærer og hvilke konsekvenser dette kan ha.
Store satsinger på klimanøytralitet og klimatilpasning viser seg å hvile på skuldrene til enkelte ildsjeler som driver frem prosjektene. Det gjør oss som nasjon sårbare når et så stort ansvar legges i hendene på noen få fagpersoner.
En felles problemforståelse
Planleggingsprosesser er også ofte styrt av annet enn kunnskap. Det kan i stedet være økonomi eller politisk vilje som styrer. Ikke alt som blir foreslått, klarer seg gjennom en politisk prosess, og kompromisser kan bli inngått på bekostning av positive klimatilpasningstiltak.
.png){kind=logo}
Dette kan skyldes en manglende felles forståelse av hva utfordringene er og hvordan de kan adresseres. En mulig forbedring kan være gode, konsise, informative saksfremlegg der fagpersoner i administrasjonen bidrar med å utvikle forståelse og øke kunnskapen blant beslutningstakere. I tillegg er det viktig med hyppige oppdateringer av klimamål lokalt sett i forhold til den globale krisen, for alle påvirkede aktører og på konkrete nivåer.
Økonomisk ansvar
«Regjeringen forventer at kommunene blant annet legger vekt på klimatilpasning og samfunnssikkerhet i sin planlegging» står det i Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. Spørsmålet er hvordan dette skal håndteres i et kommunebudsjett.
Hvem står økonomisk ansvarlig når snøkaos fører til at en kommune i løpet av en vinter bruker opp flere års måkebudsjett? Slike hendelser rammer uforutsett og tilfeldig. Er ansvaret da plassert riktig, eller burde fylket og staten ta en større del av jobben? Kanskje det burde finnes statlige midler foreholdt dette formålet – et slags klimatilpasningsfond?
Tverrfaglig utdanning og planpraksis
Utdanningsinstitusjoner er ansvarlige for å forberede morgendagens planleggere på utfordringene de kommer til å møte. Vårt samfunnsoppdrag er å utruste dem med nødvendig kompetanse og ressurser.
Den nasjonale masterklassen er et godt eksempel på hvordan tverrfaglig forståelse kan skapes gjennom økt bevissthet og respekt for andres disipliner og spesialisering. En student uttrykte det slik: «Masterklassens interessante foredrag og ekskursjoner har gitt innsikt i hvordan ulike styringsnivå og profesjoner takler utfordringer som klimaendring og klimamålsetninger». Denne forståelsen er også helt avgjørende for tverrfaglig samarbeid i kommuner og regioner når klimamålsetninger skal nås.
Naturbaserte løsninger
Planlegging er omfattende og komplisert. Og utrolig spennende og meningsfylt. Det vi allerede vet, må kombineres i bedre planprosesser. Naturbaserte løsninger gir resiliens og en samarbeidsvillig natur med krefter til å bremse global oppvarming, i tillegg til at den forbedrer vår mentale og fysiske helse. Samtidig må vi sikre en rettferdig fordeling av goder for å bevare demokrati og fred.
Byer er under stadig ombygging, og sosiale og økonomiske strukturer endres. Vi trenger derfor oppdaterte mennesker som styrker de eksisterende planmiljøene med kompetanse om klimatilpasning. Og vi trenger et plansystem som er rustet for en tverrfaglig og systematisk innsats for å sikre trygge arealer til å bo og jobbe i, også i fremtiden.
