Norge trenger ny kapasitet for håndtering av uorganisk farlig avfall. Selv i en sirkulær økonomi vil det være behov for å ta miljøgifter ut av kretsløpet, og prosessen er på overtid med å planlegge et nytt deponi for behandlet uorganisk farlig avfall. Brevik har utpekt seg som det mest egnede alternativet, og kan gjennomføres uten eksplosjonsfare eller fare for skadelige utslipp.
Likevel er påstander om slike farer tilbakevendende i debatten, og Bellona svarte på en del av dem på TU.no den 04.05. Vi registrerer at et tilsvar til vårt innlegg fra Henriette Thorp, psykologspesialist og styremedlem i Vern om Grenland (VoG), gjentar og forsterker de samme påstandene. Vi spør oss hva som oppnås med dette – foruten å spre unødvendig frykt?
Thorp skriver at regiongeolog «Dahlgren (…) reagerer på Noahs påstand i deres konsekvensanalyse. Noah hevder at kalkfjell er selvreparerende og selvtettende». Videre skriver hun at en rapport fra professor Lauritzen «(…) viser at kalkstein i bruddsonene i gruvene vil løse seg opp over tid». Dette har Bellona svart på i vårt innlegg av 4. mai: «Deponimotstanderne hevder at konsekvensutredningen for Brevik forutsetter at berget er tett og selvtettende og dermed ikke skulle forårsake utlekking i drifts- og etterdriftsfasen. Dette har aldri vært hevdet i konsekvensutredningen. Poenget er ikke hvor tett berget er, men om utlekking vil utgjøre noen miljørisiko. Konsekvensutredningen beskriver hvordan den kontinuerlige vanngjennomstrømningen i en driftssituasjon, med oppsamling og rensing av gruvevann, vil få miljøtilstand «God» før det slippes til fjorden. Etter deponiet avsluttes vil gruven fylles med vann, noe rapporten som deponimotstanderne baserer kritikken sin på ikke ser ut til å ha fått med seg. Dette gjør at utlekking heller ikke da vil være noe problem, på grunn av lav vanngjennomstrømning, egnet bergmasse, og lav utlekking fra det allerede behandlede avfallet.»
Dersom det skulle være noen tvil er det altså uttalelsene fra regiongeologen og rapporten fra Lauritzen vi svarer på her, og det faglige grunnlaget finnes i vurderingene fra Norges Geotekniske Institutt.
Thorp trekker også frem et tema som er mindre repetert i debatten: Biologisk gassdannelse. Som beskrevet i KU (Miljørisikovurdering kap. 7.6) er det lite sannsynlig med slik gassdannelse, og forholdene ligger til rette for at eventuell gass blir immobilisert, slik at den ikke utgjør noen fare. For å få dette endelig bekreftet vil det gjennomføres nye forsøk, gitt at det blir en reguleringsplan for Brevik.
I tillegg er Thorp bekymret for folkehelsa til beboerne i Grenland. Frykt må tas på alvor, men det faglige grunnlaget viser at et deponi i Brevik kan gjennomføres uten fare for helse eller miljø. Ser Thorp at det kan være problematisk når hun som psykolog likevel bidrar til å spre frykt?
Hovedproblemet til VoG er likevel at de fremstiller saken som om vi kan gjenvinne oss ut av deponibehovet. Thorp skriver: «(…) Bellona (…) ønsker seg et giftdeponi. Er det ikke gjenvinning og resirkulering fremfor gammeldags og forurensende deponering, som bør være fremtiden?»
Dette er problematisk av flere grunner:
- Brevik vil ikke være et «giftdeponi», men et deponi for behandlet og stabilisert farlig avfall – som ikke lenger utgjør noen fare for omgivelsene.
- Deponering er ikke forurensende, snarere tvert imot – det er en velprøvd metode for å lagre stabilisert uorganisk farlig avfall. Med renseanlegget vil det gi forbedret tilstand på vannet som slippes til fjorden sammenlignet med dagens situasjon.
- Vi kan ikke gjenvinne oss ut av deponibehovet. Som beskrevet i vårt innlegg av 4. mai: «Industrien og forskermiljøer har i over 25 år jobbet for slike løsninger, men det er krevende – og derfor er det heller ikke noen industrielle aktører som foreløpig kan tilby ferdigutviklede og bærekraftige gjenvinningsløsninger. Deler av avfallet inneholder dessuten miljøgifter som må uskadeliggjøres, ikke resirkuleres.» Dette gjelder for eksempel kvikksølv.
Hjelper det når VoG gir falske forhåpninger om at resirkulering kan fjerne deponibehovet?
