I dag, torsdag, er det generalforsamling i Equinor. Dagens Næringslivs festlige avsløringer av hva som egentlig foregår internt i et oljeselskap der pengene flommer i store strømmer, preger selskapets omdømme akkurat nå.
At USA-satsingen har vært en økonomisk katastrofe for Equinor, er velkjent. Blant annet kan du lese en strålende oppsummering av problemene i artikkelen som økonomiprofessor Øystein Noreng skrev for TU i fjor, i forbindelse med 50 års-jubileet for Ekofisk.
Satsingen og risikoen i USA har vært akseptert av eierne hele tiden
Derfor er det også litt hyklersk når statsminister Erna Solberg og andre politikere framstår som bekymret. Satsingen og risikoen i USA har vært akseptert av eierne hele tiden, blant annet nettopp gjennom vedtak på generalforsamlingen og i valget av selskapets ledelse. At det har gått heftig for seg på bakrommet, kan heller ingen egentlig være overrasket over. Det morsomme for oss på utsiden, er jo at vi nå får innsyn i hva som faktisk har foregått. Men vi har sett det verre.
200 milliarder i børsverdi er borte
USA-saken setter imidlertid Equinor i et skarpt søkelys, og spørsmålet er om selskapet tåler det. Børsverdien onsdag ettermiddag var på 459 milliarder kroner. Det er om lag 200 milliarder kroner mindre enn hva selskapet var verdt da det til stor jubel skiftet navn fra Statoil til Equinor. Eller omtrent det oljesatsingen i USA har kostet. Selvsagt er kursen påvirket av helt andre og viktigere faktorer enn regninger for teaterleie, men den er lite å juble for.
Det vil være riktig å si at Equinor har jobbet hardt for å bli et grønnere selskap i de to årene som har gått siden navneskiftet. Oljeselskapet fikk stor oppmerksomhet for kort tid siden, da det lovet å kutte utslipp fra produksjonen og «halvere utslipp per produsert enhet energi». Divisjonen som jobber med fornybar energi er utvilsomt dyktig. Men den er også veldig, veldig liten målt mot selskapets øvrige aktivitet.
– Vi vil produsere mindre olje i en lavkarbonframtid, men verdiskapningen fra olje og gass vil fremdeles være høy, sa konsernsjef Eldar Sætre i februar, da satsingen ble kjent.
Forsvinnende lav grønn andel
Den gang presenterte ikke Equinor tall som viser hvor stor andel av selskapets omsetning som nå kommer fra fornybar energi, og det kommer vel heller ikke i dag. Kanskje fordi summen er forsvinnende liten. Kanskje fordi toppledelsen i selskapet i liten grad egentlig er grunnleggende opptatt av fornybar energi.
Jeg har på kommentarplass tidligere påpekt at Equinors ledelse er gjennomsyret av flinke folk med oljebakgrunn. Det er ikke nødvendigvis de som er best egnet til å lede et selskap i en tid der fornybar energi må erstatte den gamle virksomheten. Å etablere for eksempel et VindNor, med ambisjon om å bli verdensledende på vindteknologi og produksjon, kunne på lang sikt vært et bedre trekk av den norske stat, enn å tro at et oljeselskap skulle bli grønt på rekordtid.
Sætre er dyktig – men det er ikke nok
Da Sætre onsdag kveld på NRK-nyhetene ble spurt om hvem som skulle ta ansvaret for både tapene i USA og kulturen som var avdekket, svarte han «selskapet». Men det er Sætre selv som i realiteten er den helt sentrale i selskapet, via rollen som daglig leder.
Fortsatt er det ikke grunn til å trekke Sætres dyktighet i tvil. Men det å være dyktig, er noe annet enn om man er rett person på rett sted til rett tid
«Statoilsjef Eldar Sætre er smart. Han og hans strateger har naturligvis tenkt lengre enn til bytte av logoer på plattformer, skilt, oljetønner og vindturbiner», skrev TUs sjefredaktør Jan M. Moberg få uker etter at Sætre lanserte Equinor-navnet for bare to år siden.
Fortsatt er det ikke grunn til å trekke Sætres dyktighet i tvil. Men det å være dyktig, er noe annet enn om man er rett person på rett sted til rett tid. Tror vi virkelig på at oljemannen Eldar Sætre klarer å sette større fart på Equinors satsing innen fornybare områder – på bekostning av den tradisjonelle virksomheten?
Vi må også stille kritiske spørsmål til styret, som definitivt har vært med på USA-festen. Når enkelte styremedlemmer nå sier at de ikke visste selskapet hadde tapt så mye penger, gir det inntrykk av at Equinors styre ikke jobber særlig hardt for å utøve sin kontrolloppgave. I fjor var det en debatt om styrehonorarene er for små i store norske selskaper. I Equinor ser det i alle fall ikke ut som om styret har fortjent honoraret de har mottatt.
Alle vil at Equinor skal lykkes
Så langt ser det fra utsiden ut som om Sætre gjerne satser grønt, så lenge det ikke forstyrrer olje- og gassvirksomheten. Equinor tar gladelig imot milliarder i statlig støtte til Hywind Tampen, som vel blir tidenes mest subsidierte norske investering i et fornybarprosjekt. Hvis formål er å elektrifisere oljeproduksjonen. Det må være flere enn meg som ser ironien i dette. Samtidig fortsetter selskapet å være involvert i høyst kontroversielle prosjekter. Miljøorganisasjoner presenterer i dag et nytt kart som viser hvordan en rekke av selskapets aktiviteter foregår i sårbare områder. Er det virkelig nødvendig for et grønt selskap å holde på slik?
«Hvis vi ikke lykkes med flytende havvind, er det stor risiko for at vi går glipp av en potensielt stor industriell mulighet i framtidens samfunn, der utslipp av fossilt brennstoff skal være på et marginalt nivå målt mot i dag», kommenterte jeg i august i fjor, da Hywind-milliardene ble tildelt av Enova til Equinor. Kanskje er det for tidlig å konkludere med at selskapet ikke klarer omstillingen til fornybart selskap så godt som Norge som nasjon behøver.
Den politiske prestisjen er enorm. Alle vil at Equinor skal lykkes. Men da kan det være at det kreves langt større vilje til faktisk å legge om selskapets kurs, enn bare å begynne å lese rapportene fra internrevisjonen og love litt bot og bedring.
