Til tross for et sterkt fall i oljeeksporten fra Iran, Libya og Venezuela er det ingen forsyningskrise i oljemarkedet. Oljeprisen har beveget seg lite, til tross for politisk risiko i samband med Iran og Gulfen. Potensielt kan tilførselen av flere millioner fat olje daglig til verdensmarkedet plutselig bli hindret, men markedet synes ikke å trusselen på alvor.
Selvsagt kan en alvorlig forsyningskrise ikke utelukkes ved at olje fra De forente arabiske emirater, Irak, Kuwait og Saudi-Arabias ikke får passere gjennom Hormuzstredet, men sannsynligheten vurderes som lav. Risikoen for konflikt har imidlertid ansporet en betydelig oppbygging av lagre av både råolje og produkter.
Forklaringen er å finne i USA. Donald Trump ønsker gjenvalg i 2020, ingen oljekrise som kan svekke landets økonomi og vekke velgernes misnøye. På en finurlig måte kan USA i et visst monn styre oljeprisen, ved å godta skiftende volum olje eksportert fra Iran. Iransk olje selges for det meste i Asia, og påvirker spotmarkedet, selv om den omsettes til dels på fordekte måter. USAs uforutsigbarhet på dette punkt er også et virkemiddel i dragkampen med Kina om handelsvilkårene. I tillegg har den raske veksten i utvinningen av skiferolje styrket USAs selvforsyning. På lengre sikt kan skiferoljen tilsi at USA har en interesse av høyere oljepriser, men først etter presidentvalget høsten 2020.
Uvanlig store oljelagre i Asia vil kunne dempe innkjøpene av olje fra verdensmarkedet
I mellomtiden kan det være duket for et betydelig prisfall på olje. Selv om datagrunnlaget er upålitelig, er det grunn til å anta at uvanlig store oljelagre i Asia vil kunne dempe innkjøpene av olje fra verdensmarkedet. Et mulig tilbakeslag i verdensøkonomien vil selvsagt dempe forbruket av olje. Lavere etterspørsel sammen med lagernedbygging vil erfaringsmessig kunne føre til et plutselig og sterkt prisfall. Erfaringene fra årene 2014–16 bør ikke gå i glemmeboken. Det er ingen knapphet på olje. Utsiktene er snarere et overskudd. Oljepriser på $30/fat kan komme igjen, kanskje enda lavere for en stund.
USA et steg nærmere DJI-forbud
Saudi-Arabia vil kanskje prøve å dempe et mulig oljeprisfall. Kronprins Mohammed Bin Salman ønsker igjen å fremskynde planen om å selge statsoljeselskapet Saudi Aramco på børsen. Derfor har han en interesse av høye oljepriser. Irak med økende utvinning vil derimot søke å ta en høyere markedsandel. Det er også et åpent spørsmål om Kuwait og De forente arabiske emirater vil redusere volumet for å forsvare oljeprisen. Russland kan ha en interesse av lavere oljepriser for å svekke utviklingen av konkurrerende energikilder. Devalueringen av rubelen har gjort russisk oljeindustri mer konkurransedyktig. I et svakt oljemarked representerer Iran, Libya og Venezuela ytterligere trusler ved mulige politiske forandringer som igjen åpner for oljeeksport.
Et mulig prisfall på olje er en god anledning til teknisk utvikling
For Norge, som for Russland, er lyspunktet en kortsiktig oppgang i dollarkursen. Til tross for store underskudd på statsbudsjettet og betalingsbalansen, og til tross for president Trumps uttrykkelige ønsker, fører politisk uro i verden til at pengene søker til en antatt sikker havn, USA.
Et mulig prisfall på olje vil være gunstig for verdensøkonomien, ikke minst for India og Kina. Det vil svekke konkurransen fra fornybar energi og fra kull. Det vil også svekke investeringene i olje og gass. På de måten kan grunnlaget legges for en ny prisoppgang på olje og gass, men først om flere år, etter at verdensøkonomien har tatt seg opp igjen og etterspørselen øker, kanskje i samband med en ny politisk krise i Midtøsten.
For Norge er det viktig å ha is i magen og ikke glemme at oljemarkedet svinger i lange baner, der prisfall og prisoppgang avløser hverandre med flere års mellomrom. Et mulig prisfall på olje er en god anledning til teknisk utvikling, slanking av organisasjoner, kanskje endre skatter, og ikke minst en ny giv i en aktiv næringspolitikk med sikte på eksport, å produsere noe som verden har behov for.
De har all mulig grunn til å frese
