Permafrost er definert som frost i bakken året rundt.
Avhandlingen tar først og fremst for seg temperaturanalyser fra tre dype borehull, ett i sørlige Norge (Juvvasshøe i Jotunheimen (1894 m o.h.)), ett i nordlige Sverige (Tarfalaryggen i svensk Lappland (1540 m o.h.)) og ett på Svalbard (Janssonhaugen i Adventdalen (270 m o.h.)).
Dybden på de tre hullene er henholdsvis 129 m, 100 m og 102 m og alle er borret i fast fjell. I Norge og Sverige er det første gang det er laget så dype hull i permafrosten for klimastudier. Temperaturanalysene fra borehullene i både Norge og i Sverige indikerer en temperaturstigning på 0,5-1,0°C de siste 20-40 år.
En rekonstruksjon av overflatetemperaturen fra borehullet på Svalbard indikerer en temperaturstigning på 1,0-2,0°C i løpet av de siste 60-80 år. Permafrostdybden ved borehullene i Norge og Sverige er beregnet til å være 350-400 m, noe som er flere ganger større enn tidligere antatt. På Janssonhaugen er den 220 m dyp. På Svalbard er det som kjent permafrost over alt unntatt under de større isbreene. Stort sett er den 100 m dyp i kystnære områder, 200 m innerst i dalene og godt 400 m dyp i de større fjellpartiene.
I Sør-Norge ligger nedre grense for permafrosten på omlag 1400 m o.h., noe lavere i øst enn i vest, på grunn av klimaforskjeller. Generelt endrer grensen seg med klimaet over tid. I avhandlingen er det gjort detaljstudier av permafrostens utbredelse i deler av Jotunheimen og på Dovrefjell.
Isaksen er født i Oslo i 1975 og er cand. scient med geografi hovedfag fra UiO, 1998. Hans nåværende arbeidssted er Geografisk inst., UiO.
