ØRLAND: Etter et knapt år med trening og evaluering av F-35 i Norge, er den foreløpige konklusjonen at kampflyet yter like bra eller bedre enn forventet. Men det er et større problem å få hele Forsvaret til å forstå at dette er en felles ressurs.
Det var noe av budskapet fra oberstløytnant Ståle «Steel» Nymoen, som er sjef for den norske F-35-skvadronen, da han holdt en brief om F-35 på en åpen dag på Ørland flystasjon onsdag.
- Fra seremonien i fjor: Her er F-35 i lufta over Norge med norske flygere
Ikke med på Trident Juncture
Dette er blitt et svært lukket sted etter at Ørland kom på den eksklusive lista over baser rundt om i verden som huser Lockheed Martins nye kampfly F-35 Lightning II. Det er såpass nytt at det ikke formelt har tatt del i øvelsen Trident Juntcture som ellers preger flystasjonen for tida, samt store deler av resten av landet. I øvelsen er det fortsatt fly som F-16, F-18, Eurofighter og Jas-39 som representerer luftmaktens spydspisser.
Men flere av dem som flyr disse flyene nå, kommer til å være F-35-piloter om noen år, i hvert fall dem som sitter i F-16. Og ifølge Nymoen har det vært verdifullt for dem å fly i det samme luftrommet som 250 andre fly fra natoland og partnere.
De norske F-35-flyene var opprinnelig ment å delta på den såkalte DV-dagen tirsdag, Natos store styrkedemonstrasjon, men måtte melde avbud på grunn av for mye vind på Ørland. Vittige tunger som nå vil kommentere at det er å håpe at det ikke blåser for mye dersom det blir krig, får merke seg at vindstyrken lå over for hva Luftforsvaret er villig til å operere under i fredstid. Grenseverdiene endrer seg i ei krise.
På samme måte ble en planlagt comao («combined/composite air operations») med fullt operative jagerfly dagen etter avlyst av samme årsak, for mye vind i Bodø.
- Nato viste fram sine militære styrker: Her kan du se opptak av styrkedemonstrasjonen
Holder skjema
Det er nå ganske nøyaktig ett år siden de første tre F-35-ene ble fløyet hjem til Ørland, og det er under ett år til Luftforsvaret skal erklære initiell operativ kapasitet (IOC) med det nye flyet. Det skal etter tidsplanen skje 1. oktober 2019.
Det er fra denne datoen at de norske F-35-flyene skal kunne brukes operativt og være klare til å settes inn på skarpe beredskapsoppdrag eller i internasjonale operasjoner.
– Så langt er vi i rute. Ja, det er utfordringer med å fase inn dette ekstremt avanserte våpensystemet. Men det var forventet, og det håndteres, sier Nymoen.
Hva har så skjedd i løpet av det første året med F-35 i Norge? Ganske mye, selv om mantraet «krype-gå-løpe» fortsatt er høyst styrende for den norske OT&E-prosessen, altså operativ test og evaluering av flyet under norske forhold. Første prioritet under innfasinga er at det skal foregå trygt. Det er også årsaken til at de er på sidelinja under den pågående storøvelsen.
- Ni fly på plass: F-35 kan få lengre levetid enn planlagt
Det første året
I januar var Luftforsvaret for første gang nord for Polarsirkelen med flyet. Senere har de landet på flere flyplasser. Det handler blant annet om å være trygge på at de kan operere fra flere baser enn hjemmebasen Ørland.
Ikke så lenge etter startet de å trene visuell nærkamp én mot én, det som på kampflyspråk kalles «Basic Fighter Maneuvers» (BFM).
I februar ble bremseskjerm påmontert de norske flyene på Ørland etter omfattende testing i USA. Systemet fungerer ifølge Nymoen akkurat som det skal.
Et vesentlig poeng med F-35, er at dette er mer enn Luftforsvarets nye leketøy, det er et våpensystem for hele Forsvaret. Allerede i vinter startet testing av såkalt interoperabilitet, det vil si evnen til å samarbeide og integreres med andre våpengrener, for eksempel gjennom deling av sensordata.
I mars startet testing sammen med spesialstyrkene, og senere på våren fulgte sjøforsvaret. Det er i ferd med å starte tilsvarende testing sammen med hæren.
Det blir en helt annen jagerflystøtte enn det de har kunne yte tradisjonelt av såkalt cas («close air support»). I F-16 handler mye av flygerens innsats om å kikke på forskjellige skjermer én om gangen, og deretter gi og motta informasjon. I F-35 er det en automatisert måte å fôre fronten med informasjon på. Flyet vil selv smelte sammen alle sensordata og presentere ett situasjonsbilde for flygeren som i stedet kan konsentrere seg om taktiske vurderinger.
I sommer ble det første våpenslippet gjennomført. Alt ok, ifølge skvadronsjefen.
Nå i høst er de i ferd med å gå inn i sin første natteflygningperiode. Også her er det mye forskjellig fra F-16, med andre sensorer og NVG-utstyr.
– Her er vi fortsatt i krabbefasen. Alle vi som flyr F-35 på Ørland er erfarne F-16-piloter. Men vi er ikke erfarne F-35-piloter. Derfor tar vi det forsiktig. Hver gang vi introduserer noe nytt, går vi «back to basics».
Ifølge skvadronsjefen dreier det ikke bare om å lære seg det nye flyet å kjenne, det handler også om å avlære enkelte ryggmargsreflekser fra tida i F-16.
Det som er en korrekt måte å reagere på en viss situasjon i et F-16, er ikke nødvendigvis det i en F-35. Det handler om å være sikre på de er i stand til å håndtere systemfeil, som alle fly blir utsatt for på et eller annet tidspunkt, på en trygg måte, grunnleggende prosedyretrening.
Det er stort sett oppe noen fly hver eneste dag. I tillegg gir de svært avanserte simulatorene uvurderlig trening. På en helt annen måte enn det flygerne var vant til fra F-16, da dette mest ble sett på som et nødvendig onde.
Den gode, kalde lufta
Å operere F-35 i Norge medfører en del værutfordringer som mange andre F-35-nasjoner ikke behøver å bekymre seg så mye over. Da snakker vi om temperatur, glatte rullebaner og vind som ikke er mulig å trene på under opplæringa på flybasen Luke i Arizona.
Nymoen sier at F-35 takler arktiske forhold, noe Norge har sju måneder i året, veldig bra. Den trenger mindre rullebane enn F-16 med sin kraftigere motor, og bedre bremser. Begge har bremseskjerm, men F-35 er mye mer stabil, særlig i sidevind, takket være sin tyngde, sitt bredere landingsstell og to vertikale halefinner.
Men det norske klimaet har også noen fordeler:
Nymoen forteller til Teknisk Ukeblad om den første flygningen på Ørland på denne tida i fjor. Det kan virke som om han og kollega Thomas «Timber» Harlem, som leder 3T-skvadronen, nesten ble tatt litt på senga over skyvkraften.
– Motorytelsen i kaldt vær var den største overraskelsen. Kombinert med mye tettere luft og mer løft enn vi var vant til fra Luke - jeg skal love at det sparket godt, sier han.
På enkelte arenaer er spørsmålet om ytelse og manøvreringsevne på F-35 versus F-16 noe mange elsker å diskutere. Men i brukermiljøet er ikke dette noen debatt, ifølge skvadronsjefen.
– Ja, F-35 manøvrerer like godt som F-16, pluss at den kan gjøre noen overraskende manøvre som F-16 ikke er i stand til, sier Nymoen samtidig som han viser bilder av F-35 som flyr med langt større angrepsvinkel enn forgjengeren klarer. Stikkordmessig utlignes F-16s større teoretiske topphastighet av F-35s innvendige våpen, sensorer og drivstoff, og større utholdenhet.
– Dette er en veldig, veldig bra plattform, der vi hver gang vi flyr oppdager noe nytt som gjør oss sikre på at dette er en god investering for Norge, understreker Nymoen.
Verdien av stealth
På spørsmål om F-35s «stealth»-egenskaper, altså tiltak for å redusere blant annet radarsignatur slik at flyet er vanskelig å oppdage, tar Nymoen seg god tid før han svarer. Dette er et tema som er vanskelig å diskutere i detalj uten å krysse grensa til gradert informasjon.
– Jeg vil nøye meg med å si at vi ut fra erfaringene med å fly det i Norge så langt, er blitt enda tryggere på verdien av stealth og at teknologien virker, sier han.
Når det gjelder å trekke fram F-35s svakheter, blir Nymoen til en viss grad svar skyldig.
– Alle jagerfly har svakheter. Det gjelder Su-57 og F-18 og det gjelder F-16. Men vi er ikke helt der i testprogrammet ennå at jeg kan peke det ut. Det er nok ikke selve flyet som er det svake punktet, heller det å lykkes i å etablere en forståelse i hele Forsvaret om at dette er en felles plattform, sier 332-sjefen.
Norge har nå mottatt 16 maskiner, hvorav ni befinner seg på Ørland flystasjon og sju fly brukes til trening på Luke AFB i Arizona.
De tre første flyene kom 3. november i fjor, mens de påfølgende tre landet 22. mai i år, og de foreløpig siste i september.
Målet er at flyene skal være fullt operative (FOC) i 2025, blant annet med kryssermissilet JSM i buken.
