Kyoto-protokollen har nettopp trådt i kraft. En stor dag for klimasamarbeidet, men arbeidet for et bedre klima er på ingen måte slutt. Miljøvernminister Hareide er blant dem som har pekt på ny teknologi som en nøkkelfaktor for reelle miljøforbedringer.
Teknologi som fremmer bærekraftig utvikling kommer imidlertid ikke av seg selv. En viktig årsak er at bærekraftig utvikling og for eksempel ren luft og stabilt klima er fellesgoder som ingen har eksklusiv bruksrett til. Hvem vil da føle eierskap til godene og være villig til å betale ekstra for dem?
La oss ta utviklingen av el-biler som eksempel: En enkelt el-bil fyller ikke noen udekte behov hos kunden, siden reduserte utslipp fra bilen bare i liten grad kommer kunden til gode. Bilkjøp er en stor investering, og de fleste forbrukere velger kjent teknologi for å ta minst mulig risiko. Dette gir stor treghet i markedet. Ved innføring av ny teknologi må produsentene dessuten begynne med småskala produksjon for å bygge markedet. Det er svært vanskelig å produsere biler kostnadseffektivt i et lite volum. Dette gir liten fortjeneste i en relativt lang introduksjonsperiode, som igjen skaper liten interesse hos investorer.
De markedsmessige, finansielle og regulatoriske barrierene for en bærekraftig teknologiutvikling synes altså store. Men både EU-kommisjonen og World Business Council for Sustainable Development (WBCSD) peker på at bærekraftig innovasjon kan bli et konkurransefortrinn.
Kommisjonen lanserte i fjor en ambisiøs 28 punkts handlingsplan for utvikling av miljøteknologier. Planen omfatter teknologier som kan håndtere forurensning, teknologier som produserer mindre avfall og utslipp, og teknologier som kan bidra til mer effektiv forvaltning av jordens ressurser. Tanken er samtidig at utvikling av slik teknologi kan stimulere økonomisk vekst, skaffe arbeidsplasser og ivareta hensynet til miljøet. En fersk analyse fra WBCSD viser at selskaper som involverer hensynet til bærekraftig utvikling i sine strategier, gjør det bedre på børsen enn sammenlignbare selskaper.
Norge er også en ambisiøs aktør når det gjelder bærekraft. Det er Regjeringens visjon at Norge skal ha en internasjonal lederrolle i utvikling og bruk av miljøteknologi, og planen for en helhetlig innovasjonspolitikk er i følge regjeringen ” konsistent med handlingsplanen for bærekraftig utvikling”. Innovasjonsplanen inneholder imidlertid ingen konkrete forsøk på å vise hvordan innovasjon kan fremme bærekraftig utvikling. Miljøverndepartementet var heller ikke medlem av den tverrdepartementale gruppen som utarbeidet innovasjonsplanen.
Teknologirådet har utfordret en ekspertgruppe til å se på mulighetene for en bærekraftig teknologi- og innovasjonspolitikk. Gruppen konkluderer med at det offentlige har en rekke virkemidler til disposisjon for å fremme bærekraftig innovasjon. Blant disse er økonomiske tilskudd, frivillige avtaler med næringsaktører og regulering som fremtvinger teknologiutvikling. Men norsk praksis er fragmentert og lite fokusert. Det er mange institusjoner og forvaltningsorganer involvert i norsk innovasjonspolitikk. Blant disse er Norges forskningsråd, Enova og Innovasjon Norge, men ingen av dem har et særskilt ansvar for koblingen mellom innovasjon og bærekraft
Det finnes imidlertid gode eksempler på norske selskaper som har utviklet teknologi som kan bidra til bærekraftig utvikling, blant annet ved hjelp av offentlig støtte. Blant disse er ScanWafer, ScanWind og Utsira-prosjektet. Det kunne vært flere!
Teknologirådet anbefaler at bærekraftig innovasjon settes tydelig på den politiske dagsorden. Regjeringen bør foreta en analyse der temaet tas opp i full bredde, og det bør klargjøres hvordan norske myndigheter og forvaltningsorganer kan fremme bærekraftig innovasjon i Norge. Økonomiske tilskudd fra det offentlige har stor betydning for å få gjennomført innovasjonsprosesser fra idé til kommersielt produkt. Myndighetene bør derfor ha en klar holdning til hvilken betydning bidrag til bærekraftig utvikling skal ha for offentlige tilskudd til innovasjonsvirksomhet.
”Bærekraftig innovasjon” kan utvikles til et varemerke for Norge. Norge er et lite land med til dels høye lønns- og produksjonskostnader. Konkurransen fra andre land med langt lavere kostnadsnivåer kan forventes å tilta. For at vi i Norge skal være konkurransedyktige, må vi kunne tilby noe som oppfattes som unikt. En bevisst satsing på bærekraftig innovasjon som et varemerke for Norge vil etter Teknologirådets mening kunne utgjøre et slik unikt element.
