I løpet av få uker etter innsettelsen av president Donald Trump, er store deler av vår kjente verdensorden snudd på hodet. For Europa, Ukraina og Norge er den mest dramatiske endringen at USA på mange områder nå taler Putins og Russlands sak.
Den amerikanske presidentens trusseldrevne forhandlingstaktikk gjør det krevende å håpe på en stabil fremtid for vårt tidligere så omfattende forsvarssamarbeid. Situasjonen er uforutsigbar.
Håp er ingen strategi
Konklusjonen er utvetydig. Vi må styrke norsk og europeisk forsvarsevne. Et håp om at den amerikanske administrasjonen kommer til å gjenopprette tillit er ikke tilstrekkelig. Vi kan verken vente eller håpe på det.
Og hva om president Trump nå plutselig, i morgen eller over-i-morgen, elsker Europa? Vil noen virkelig tro på det? Gitt de siste ukers hendelser er sannsynligheten tross alt stor for at utsagnet i beste fall er en døgnflue.
Vi kan selvfølgelig fortsatt håpe. Men håp kan ikke være strategien for norsk og europeisk sikkerhet.
– Nå må vi samles og organisere oss her i Europa, som statsminister Støre sa i Stortinget denne uken.
En betydelig slagkraft
Det finnes flere oversikter som sammenligner russisk og europeisk slagkraft. Og Europa alene har faktisk en betydelig slagkraft, selv uten amerikansk støtte og samarbeid.
Utfordringen er at slagkraften er noe asymmetrisk. Og at det vil ta betydelig tid og finansielle muskler å bygge opp der vi fremstår svake.
En gjennomgang i The Economist levner ingen tvil. Dersom amerikanerne trekker sin militære støtte og garantier til Europa, vil det bli krevende å bygge opp kontinentets militære pondus for å møte trusselen fra øst. Min oppsummering av situasjonen er som følger:
Økt europeisk selvforsyning i forsvar. Europa må bygge opp egen forsvarsevne. Raskt. Det vil kreve en massiv økning i investeringer, teknologiutvikling og produksjonskapasitet.
Betydelige forsvarsinvesteringer. For å oppnå uavhengighet, må europeiske land øke forsvarsutgiftene opp mot fire prosent av BNP, noe som er langt over dagens nivå.
Manglende kampklare styrker. Europeiske hærstyrker er fragmenterte og mangler tilstrekkelig antall brigader. Vi må bygge opp nye kampklare enheter, og særlig tunge panserbrigader.
Teknologisk avhengighet av USA. Europeiske militærstyrker mangler kritisk teknologi innen nisjer som i dag er dominert av USA. Vi må derfor forsere utvikling og produksjon innen luftforsvar, langtrekkende presisjonsvåpen og elektronisk krigføring.
Mangel på felles kommando- og kontrollstruktur. Nato er i stor grad avhengig av amerikansk personell og organisering, spesielt på ledelsesnivå. Europa må derfor utvikle en mer selvstendig kommandostruktur for å kunne lede store operasjoner.
Utilstrekkelig kapasitet i forsvarsindustrien. Jo, Europa har vitterlig økt produksjonen av ammunisjon og våpen, men henger fortsatt etter Russland. Og er dessuten avhengig av eksterne leverandører som USA, Sør-Korea og Israel.
Svak evne til å føre luftkrig. Europeiske luftstyrker har moderne jagerfly. Vi mangler imidlertid nødvendige våpenlagre, kapasitet for luftangrep og ekspertise innen elektronisk krigføring.
Utfordringer med atomvåpenstrategi. Dersom Europa blir uten amerikansk «atomparaply», må britiske og franske kapasiteter styrkes. Det er både kostbart og teknologisk utfordrende.
Sårbarheter innen strategisk etterretning. Europeiske land er i dag avhengige av amerikanske satellittdata, cyberkapasiteter og presisjonsmålretting. Europa må selv utvikle alternativ teknologi som sikrer fremtidige europeiske uavhengighet.
Økende russisk trussel. Europa må utvikle en helhetlig forsvarsteknologisk strategi for å møte et mer aggressivt Russland. Dette inkluderer blant annet moderne våpensystemer, cyberforsvar og autonom krigføringsteknologi.
Vi må handle nå
Oppsummeringen er bare et av mange innspill om hva vi står overfor. Konklusjonen er likevel åpenbar:
Europa må selv sikre seg mot trusselen fra Russland. Som kontinent må vi raskt gjennomføre et betydelig teknologiløft. Kun ved egne handlinger, produkter og produksjonskapasitet vil vi redusere vår amerikanske avhengighet.
Det vil ta mange år å gjøre det nødvendige arbeidet. Derfor er det prekært at vi handler nå – og ikke venter med naiv forhåpning på et modererende innfall fra Det Hvite Hus.
Digitale signaler har gitt betydelig bedre sikkerhet på Gjøvikbanen
