Hvilke lover og regler regulerer veidriften?
Veidrift er en del av vedlikeholdet av veier, som er forankret i veiloven. Ansvaret for offentlig veinett er tredelt – stat, fylke og kommune – og styringsmakten ligger derfor på tre nivåer. Fram til regionsreformen hadde Norge en veiadministrasjon, hvor Statens vegvesen hadde ansvaret for både riks- og fylkesveier.
1.1.2020 ble administrasjonen av fylkesveioppgaver overført fra Statens vegvesen til fylkeskommunene. På riks- og fylkesveier gjøres operativ planlegging og utførelse av private entreprenører. Videre regulering skjer gjennom kontrakt mellom veieieren og leverandøren. For mest mulig lik veidrift for en bestemt driftsklasse over hele landet har Veidirektoratet utgitt håndbok R610 – en standard for riksveier som også er anvendt på alle fylkesveier.
Drift av kommunale veier skjer i større grad i regi av kommunale driftsavdelinger, men også her kjøpes det tjenester fra private leverandører.
Hva slags utfordringer har det norske veinettet om vinteren?
Norge er et værbitt land med utfordrende klima og topografi. Uten vinterdrift ville veinettet fort blir utilgjengelig eller usikkert grunnet for mye snø eller for glatt føre. Få nordmenn er klar over hvor mye innsats som ligger bak.
Det brøytes ca. 20 millioner kilometer hvert år på riks- og fylkesveier. Det er en avstand tilsvarende 52 ganger fra Jorden til månen! Noen av de vanskeligste utfordringene om vinteren er kanskje hurtige væromslag og våt nedbør på frossen bakke. Ellers er en stor utfordring å balansere samfunnets behov for trygge, farbare veier med de økonomiske rammene og miljøpåkjenningen veisalt medfører.
Hvilke krav settes til vintervedlikehold for ulike driftsklasser?
Håndbok R610 definerer fem driftsklasser: DkA til DkE. I den nasjonale veidatabasen NVDB finner man vinterdriftsklasse tildelt ulike strekninger på riks- og fylkesveinettet. Kjørebanen på de to høyeste klassene DkA og DkB skal holdes bar, dvs. tørr eller våt, inkludert veioppmerking og kantlinjer gjennom hele vinteren.
Krav stilles til hvor mange timer etter snøfallet veien skal være bar igjen: to til fem timer, avhengig av driftsklasse og gjennomsnitts trafikkmengde. Det stilles også krav til hvor lang tid en brøytebil kan bruke for å fullføre runden sin, såkalt syklustid. I praksis krever disse to driftklassene bruk av salt, samt hyppig brøyting for å oppnå kravene. DkD og DkE er såkalte vinterveier der hardt og jevnt snø-/isdekke tillates.
De viktigste kravene er friksjon, spor og jevnhet og maks tykkelse av snø-/isdekke. Her anvendes kun salt i overgangsperioder. Små mengder salt er tillatt i strøsand for å hindre at fukt i sandhaugen ikke fryser. DkC er en kombinasjonsklasse hvor man holder veien bar når det er mildt, men går over til vintervei når det er kaldt og/eller mye nedbør.
Forskere vil gjøre det mindre sannsynlig at du treffer en elg
Hvorfor saltes veiene?
Salting er et tiltak hvor man strør salt, f.eks. natriumklorid (NaCl), eller et annet kjemikalie på veibanen. Det er tre hensikter med å legge ut salt: Anti-ising – salt på tørr eller våt veibane hindrer at rim fester seg eller at vann på veibanen fryser. Anti-kompaktering – salt rett før eller under snøfall. Målet er ikke å smelte all snø, men å hindre at det danner seg bindinger mellom snøkorn som gjør snøen kompakt. Dermed holdes snøen plogbar og fjernes med snøplog.
De-ising – en reaktiv metode når veibanen har blitt for glatt f.eks. pga. regn på frossen veibane. Her anvendes salt for å smelte tynne islag og få fram asfalten. På veier med høy trafikk, mer enn ca. 1500 kjøretøy pr. dag. og veier i vekslende klima er det ofte nødvendig å bruke salt, eller en alternativ kjemikalie, for tilstrekkelig føre gjennom vinteren.
Den store fordelen med salting/barvei er å korte ned tida med dårlig føre, som er gunstig for trafikksikkerhet og trafikkavvikling. Ulempene med salting er korrosjon av infrastruktur/kjøretøy og at salt har negative konsekvenser for miljøet. Korrosjon og miljøkonsekvenser er sammensatte problemstillinger og det er ikke lett å finne et godt alternativ som løser alle ulemper, virker tilfredsstillende og er innenfor et akseptabelt prisregime.
Hva bør forskningen fokusere på framover?
Det er forsket mye på salting og alternative kjemikalier over lang tid. Må innrømme at jeg har mistet troen på at man kan løse alle ulemper med salting bare ved å bytte ut salt med et annet stoff. Tror at man må akseptere at samfunn i vinterland som Norge trenger salt for å drifte deler av veinettet, men at fokus legges på rett bruk av salt.
Så jeg mener at forskningen bør fokusere på teknologier, metoder og verktøy som kan bistå driftsentreprenører med å gjøre rette tiltak – med rett dosering til rett tid – framfor å lete etter en erstatning for NaCl-molekylet i vinterdriften.
Stenger bru på E16: Vannmengder graver ut veien
