For tre uker siden kritiserte Teknisk Ukeblad viktige energiaktører for ikke å komme på banen i utformingen av framtidens energipolitikk. Signaler tyder nå på at energiministeren liker dem best på sidelinjen.
I alle fall har Energibedriftenes Landsforenings administrerende direktør, Steinar Bysveen, nå gitt opp å komme i dialog med ministeren. – Det virker ikke som om hun vil møte oss, sier Bysveen, som er fortvilet over situasjonen og energipolitikken som føres.
Kanskje gråter Bysveen for sin syke mor. EBL er en interesseorganisasjon som arbeider for de tradisjonelle energi- og kraftselskapenes ve og vel. Ikke å få lagt fram sin sak for ministeren kan svekke både organisasjonens interesser, selvfølelse og renommé.
Men hvem skal Åslaug Haga lytte til, om ikke bransjens egne er bra nok? Selvsagt kan hun lytte til Enova eller forskningsmiljøer. Eller uavhengige rådgivere – noe som heller ikke har gått upåaktet hen de siste ukene. Men er disse – hvis eksistensgrunnlag gjerne avhenger direkte av de konklusjonene Haga tar – bedre og mer «uhildede» rådgivere enn EBL?
Energibransjens frustrasjon har den siste tiden økt i takt med energiministerens vyer. For hva hjelper drømmer om havvindmøller med produksjon mange ganger dagens norske kraftproduksjon, eller eksportvisjoner der norsk fornybar energi omtales som den «nye oljen», når en elektroingeniør med middels forståelse for det norske og europeiske kraftsystem ser at drømmene er – nettopp drømmer. Og en med et snev av økonomisk forståelse ser at kraft med selvkost til 1-2 kroner, som skal selges i et marked til 30 eller 50 øre, vanskelig kan omtales som «den nye oljen».
Energiministerens drømmer og vyer kan ha flere positive sider. Blant annet kan det løfte også bransjens egne visjoner etter håret. Vyer uten forankring i virkeligheten eller bransjen har likevel minimal verdi. Med de energi- og miljøutfordringer vi står overfor er en minister uten tid eller lyst til å lytte ikke bare ministerens og bransjens problem. Det er mer skadelig enn som så.
