At romerne kunne bygge konstruksjoner med lang levetid, er det ingen tvil om. Pantheon er kroneksempelet som gjerne trekkes fram, nesten 2000 år gammelt og bygd i betong. Romerne brukte brent kalk og vulkansk aske for å lage sin betong.
Denne asketypen kalles pozzolan, oppkalt etter landsbyen Pozzuli nær Napoli, hvor den ble hentet ut. Et pozzolan har den egenskapen at det herder i kontakt med vann, det samme som sement gjør.
Men betongteknologien til romerne gikk i glemmeboka i takt med Romerrikets undergang, og det gikk mange århundrer før tilsvarende byggematerialer igjen gjorde seg gjeldende.
For rundt 200 år siden ble prosessen med å lage Portland-sement utviklet, og med den fikk man betonger med styrke og levetid som igjen matchet romerne. Det vil si, med dagens byggemetode med armert betong, hvor stål og betong er i et samvirke, er en av betongens oppgave å beskytte armeringen mot rustutvikling. Jo tykkere betongen er rundt armeringen, jo lenger vil beskyttelsen vare.
Romerne brukte ikke armering i betongen og fikk følgelig heller ikke de samme problemene med bestandigheten.
Vi bruker betong nok til å bygge 32 søyler til månen hvert år
Høyt CO2-utslipp fra dagens sement
Portland-sement har i utgangspunktet et høyt utslipp av CO2, av den enkle grunn at man brenner kalkstein på en høy temperatur slik at mineralene gjennomgår en såkalt kalsinering og en delvis smelting. Dette innebærer at CO2 skilles ut fra råmaterialet. Det som kommer ut av ovnen, kalles klinker. I neste produksjonssteg males klinkeren ned til fint pulver, og man har sement.
Fra sementfabrikkene fraktes produktet videre til betongfabrikkene. Her blandes sement med stein, sand og vann. Da starter en kjemisk reaksjon som gjør at dette herder og blir til betong.
Et av de viktige tiltakene sementindustrien jobber med for å kutte utslippene, er derfor å erstatte deler av klinkeren med andre produkter som ikke har samme utslipp knyttet til seg. I norsk sement- og betongproduksjon er det spesielt flygeaske, silikastøv og slagg som har blitt brukt til dette.
Flygeaske bidrar til sirkulær økonomi
Flygeaske er et avfallsprodukt fra kullfyrte kraftverk. Det er veldig små partikler som tidligere fløy ut av pipa med røyken, derav navnet. Med økende miljøkrav begynte kraftverkene å rense avgassene og fanget dermed opp asken fra røyken. Tidligere visste man ikke hva man skulle gjøre med asken, så den ble blandet med vann og deponert i digre slamdeponier. Det var ingen god løsning. Ved noen tilfeller brast disse dammene, og enorme mengder slam av aske rant utover og bidro til store miljøødeleggelser.
Men etter hvert ble flygeaske i stadig økende grad brukt som innblanding i sement og betong. Det har vist seg å være en veldig god løsning og et godt eksempel på sirkulær økonomi. Asken egner seg godt i betongen – problemavfallet er blitt en ressurs.
Nå stenges kullfyrte kraftverk ned, og tilgangen på flygeaske synker. Samtidig har etterspørselen etter asken steget fordi sementindustrien kan kutte sine utslipp ved å blande inn flygeaske, og med økende kvotepris på CO2 blir gevinsten ved å kutte utslipp stadig større. Sementindustrien ser derfor etter andre produkter som kan gjøre samme nytten som flygeaske.
Og da kommer en romersk retur!
Pozzolan fra Island på Sollihøgda
Nylig ble det støpt en mur i forbindelse med utbyggingen av E16 over Sollihøgda. En enkel og uanselig konstruksjon som likevel kan innebære en ny fase for norsk betong: Sementen i denne betongen har blandet inn et naturlig pozzolan i stedet for flygeaske. Riktignok kommer ikke dette pozzolanet fra Italia, men fra Island. Og det er en vulkansk bergart og ikke aske som er utgangspunktet. Men likefullt, det er klassifisert som et naturlig pozzolan.
Så langt viser forsøkene at sementen med islandsk pozzolan gir betong med samme kvalitet som flygeaske-sementer. Går alt som planlagt, vil pozzolanet fra Island på sikt fase ut flygeasken fra kullkraftverkene. I så fall kan vi kanskje si at vi har en ny-romersk betong?
Her hviler Y-blokka
