Norge har tradisjonelt vært en råvareeksportør som selger ressurser uten å foredle dem. I verste fall vil vi spille samme birolle innen bioteknologiindustrien, advarer administrerende direktør Ole Jørgen Marvik i Affitech.
– Det klassiske er at vi selger oss billig. Vi lisensierer bort teknologien vi utvikler, fordi det innebærer lavest risiko – men også lavest fortjeneste. I beste fall blir vi underleverandører av teknologien vår, og bare unntaksvis tar vi teknologien i bruk til å fremstille egne produkter.
Affitech produserer menneskelige antistoffer, blant annet til bruk i målsøkende medisiner. Selskapet, som holder til i Forskningsparken i Oslo, har som ambisjon å ta steget helt til fremstilling av egne produkter. – Det skrittet må også Norge som nasjon ta, dersom vi skal bygge opp en bioteknologiindustri her til lands, sier Marvik.
Industripolitisk grep
Sist uke var Affitech-gründeren en av innlederne på en bioteknologikonferanse i Oslo i regi av Norges forskningsråd. Samtlige innledere påpekte behovet for å øke bevilgningene til grunnforskning, som et avgjørende skritt for å kunne henge med i den bioteknologiske æra. Eksempler fra Sverige og Danmark dokumenterte resultatene: I Sverige har antall bioteknologibedrifter økt fra cirka 20 i 1975 til 180 i dag – en vekst som har ført Søta Bror opp på fjerde plass i Europa. Siden 1999 har legemidler vært Sveriges viktigste eksportprodukt, nest etter papir.
Marvik mener at kulturelle faktorer også spiller en viktig rolle: – Vi trenger en forbindelseslinje mellom forskningen og markedet. Slik forretningsutviklingskompetanse har tradisjonelt vært mangelvare i Norge. Nå trenger vi et industripolitisk grep som kan ta vare på den nyskapingen som skjer. Skal vi hindre at vi selger unna våre kunnskapsressurser, må vi utvikle bioteknologiske klynger som kan bli magneter for kompetanse og kapital, påpeker Marvik.
Enkelte fortrinn
Norge har enkelte konkurransefortrinn: Informasjonen som ligger lagret i biobanker, er en attraktiv ressurs for farmasøytisk industri. Norges patologiske avdelinger sitter på 20 millioner vevsprøver fra 10 millioner mennesker tatt over nærmere 70 år. I kombinasjon med opplysningene fra landets uvanlig gode registre over folks helse gjennom tidene, kan biobankene være gull verdt.
– Men vi har ikke lang tid på oss. Vi kan ikke sitte stille og utrede dette i årevis, påpeker Affitech-gründeren.
Norges verdifulle biobankreserve var i fokus også da Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) lanserte sitt Forum for bioteknologi, tidligere i vår. – Det er ingen god form for næringsutvikling å bare avgi prøver som skal fraktes ut av landet og analyseres av internasjonale storkonsern, advarte professor Ole Didrik Lærum ved Avdeling for patologi, Gades institutt ved Universitetet i Bergen.
Bruken av den verdifulle informasjonen som ligger i biobankene, har mange juridiske og etiske betenkeligheter som må gjennomgås grundig.
I slutten av juni legger Biobankutvalget, ledet av dr.med. Magne Roland ved Lovisenberg sykehus, frem sin rapport. NHOs ferske bioteknologiforum følger opp med et seminar 21. juni, som i sin helhet vil være viet biobankene.
