MARANELLO: Skydekket slipper ikke taket denne aprildagen i den lille, norditalienske byen Maranello, en times kjøring fra Bologna. Noen regndråper kommer også, da et kobbel av journalister har tatt plass i depotet til Ferraris testbane Fiorano. Syv Ferrari F430 blir fyrt opp med de fresende V8-motorene som vi skal få lov til å håndtere – 4,3 liters motorvolum, 490 sinte hestekrefter og et dreiemoment på solide 465 Nm. Fordeles hestekrefter per kilo på den 1350 kilo tunge bilen, har F430 en hestekraft per 2,8 kilo bil til rådighet. Med motoren i hekken på bilen, venter et spark i ryggen som de fleste ikke har opplevd før i forbindelse med bilkjøring. Heldigvis ble det med de få regndråpene. Nå ligger asfalten tørr og varm og innbydende til fart.
Bøttesetene er åletrange, og du sitter bare noen få cm over bakken. Det oser potent sportslighet i kupeen, og jeg har fått grønt lys for å sette i gang. Før jeg kjører ut på banen, legger jeg merke til de andre journalistene som spent venter på tur til å ta plass i det smekre, knallrøde smykket. En etter en sender de meg lange blikk mens de står som snorrette i grunnstilling et hellig øyeblikk. Det er julaften og bursdag på en gang for de med følelser for sportsbiler.
Frihet
Det iler gjennom kroppen når jeg endelig får slippe til med villdyret på banen. En blandet følelse av frihet og spenning. Flere hundre meter med maksimalt gasspådrag er innbydende i seg selv, før jeg må ned fra femte til annet gir for å klare en krapp høyresving. Den aggressive akselerasjonen er fantastisk, men minst like imponerende er de kraftige bremsene. Det føles som om jeg kan provosere bilen så mye jeg ønsker, men likevel kommer jeg gjennom den krappe høyrekurven i en fin linje.
Den tre kilometer lange testbanen til Ferrari gir ikke muligheter for å oppnå toppfart – bare vel 200 km/t før nedbremsing til en sving lot seg gjøre. Men følelsen av å mestre en fullblods sportsbil under akselerasjon, nedbremsing og med hyppige girskift, er like tilfredsstillende som selve hastigheten. Fort nok går det – selv om F430 er god for 315 km/t. Og bare vissheten om at et kunstverk av en motor banker deg i ryggen og sender deg fra 0 til 100 km/t på fire sekunder, er en opplevelse.
Superbil
Med F430 har Ferrari laget en super sportsbil som er stappfull av teknologi, og som er utviklet på grunn av fabrikkens Formel 1-satsing. Det merkes ikke bare på de fantastiske kjøreegenskapene, men for eksempel også gjennom lynraske girskift med hendler på rattet. Ifølge Ferrari gjennomføres girskiftene med F1-hendlene på 150 millisekunder.
Etter ni fartsfylte runder på Fiorano, kan jeg parkere Ferrarien – vel vitende om at jeg er en av veldig få nordmenn som har fått kjøre på testbanen til en av verdens fremste sportsbilfabrikker. Antakelig for første og siste gang.
Undersak:
Fra Alfa Romeo til Ferrari
Det var i 1929 at Enzo Ferrari startet en bilfabrikk som da fikk navnet Scuderia Ferrari (Stall Ferrari) i Maranello. Byen ligger ca. 8 mil fra Bologna i Pianura Padana-distriktet i Nord-Italia.
I begynnelsen bygget Enzo Ferrari Alfa Romeo racerbiler, og var også med på å sponse enkelte racersjåfører. Han planla ikke å produsere gatebiler da han i 1929 begynte å sponse amatørsjåfører. Frem til 1938, da han ble ansatt av Alfa som leder for deres racingavdeling, trente han sjåfører i Alfa Romeo-biler. Først i 1946 startet selskapet med produksjon av gatesportsbiler under navnet Ferrari, og dermed var en av tidenes mest verdsatte sportsbilikoner født. Gjennom hele selskapets historie har Ferrari hatt stor suksess i en rekke forskjellige billøp. Særlig har Ferrari hevdet seg godt i Formel 1 helt fra 1950-tallet.
Ferraris første bil for gatebruk, var 125 S som kom på markedet i 1947. Bilen hadde en motor med hele 12 sylindre, men bare 1500 cc. Meningen til Enzo Ferrari var å produsere gatebiler som kunne skaffe kapital til Scuderia.
Gatebilene til Ferrari har i flere tiår vært et symbol for rike, bilinteresserte mennesker. Velkjente Pininfarina har designet mange av modellene, i tillegg til blant andre Scaglietti, Ghia og Bertone. Men selv kunder med de mest velfylte bankkontoene, må vente minimum et år på en ny bil, de fleste må være tålmodige i opp mot to år. Ferrari produserer nemlig bilene bare på bestilling, og har en produksjonskapasitet på beskjedne 6500 biler i året.
Undersak:
Modellene
Ferrari har hele tiden hatt et spesielt system for modellbetegnelsene sine:
Bilene med V6 og V8-motorer benyttet frem til midten av 90-tallet det totale motorvolumet for de to første sifrene, og antall sylindre for tredje siffer. For eksempel hadde Ferrari 348 en 3,4 liters V8 motor. De modellene som hadde V12 motor, fikk betegnelsen av motorvolumet i kubikkcentimeter av en sylinder – som Ferrari 365 Daytona. Modellene som hadde boxermotor fikk navn etter motorvolum i liter. En Ferrari 512 BB var derfor en femliters boxermotor med fem sylindre. Dessuten fikk de aller fleste Ferrari-modellene navnet sitt etter karosseriformen, noe som også fulgte et sinnrikt mønster:
Prefikset M (Modificata) ble satt etter modellens nummer for å angi at det var en modifisert utgave av sin forgjenger, ikke en helt ny modell. For eksempel Ferrari Testarossa F512M og Ferrari 575M Maranello. Berlinetta-kupeene har GTB-betegnelser, mens for eksempel kabrioleten 365 GTS4 eller targa-modellen Ferrari 348 GTS er såkalte GTS-modeller.
På 90-tallet begynte fabrikken med F som første betegnelse på samtlige modeller, som Ferrari F430.
Undersak:
Jakter på drivstoff med optimal effekt (undersak)
I mer enn 60 år har Ferrari samarbeidet med oljeselskapet Shell. Målet er hele tiden å komme frem til drivstoffblandinger som gir optimal effekt.
Med bensintypen V-Power, mener Shell å kunne tilby også vanlig forbrukere bensin med mange av de samme egenskapene som Formel 1-bilene til Ferrari bruker.
Ifølge Shell er gevinstene med V-Power både bedre motorytelse, mindre forbruk og mindre avleiringer i motoren. Men selv drivstoffspesialistene hos Shell har motstridende meninger om økte ytelser og redusert forbruk med V-Power. Lisa Lilley, teknisk sjef for Ferraris Formel 1 team og ansatt i Shell, mener bestemt at også vanlige biler vil få en merkbar effektøkning med denne bensinen.
-Det er ingen tvil om at man vil merke forskjell på bilen med V-Power i forhold til vanlig bensin. Responsen blir raskere, og akselerasjonen merkbart bedre, sier Lilley. Hun følger Formel 1-sirkuset verden rundt, og har ansvaret for drivstoffblandingene i Ferrari-teamets biler.
Wolfgang Warnecke, leder ved Shell sitt forskningssenter i Hamburg, er ikke enig med kollegaen sin.
-Nei, det stemmer ikke at akselerasjonen blir bedre. Det er i så fall så marginalt at forskjellen ikke kan merkes. Heller ikke forbruket vil bli merkbart redusert. Den eneste signifikante forskjellen, er at V-power gir mindre avleiringer i motoren over tid, sier Warnecke til Teknisk Ukeblad.
