klima
TU nr. 11/02 inneholdt en artikkel som refererte en del av debatten under Forskningsrådets konferanse om miljø og utvikling. Debatten ble oppsummert med følgende setning: "Klimaforholdene hadde ikke blitt bedre om alle mennesker i verden var fattige". Denne påpekningen er svært viktig, og den burde spore til debatt om klimatiltak kontra fattigdomsbekjempelse.
Kraftige og farlige klimaendringer som følge av våre utslipp av klimagasser er fortsatt kun prognoser fra datamodeller i regi av FNs klimapanel, IPCC. Empiriske data om globale klimaendringer som følge av menneskelig aktivitet mangler fortsatt. I tillegg strømmer det stadig på med data som underminerer prognosene om betydelige klimaendringer. Det viser seg at Antarktisk som helhet er nedkjølt de siste 35 årene, selv om det nettopp er her en tydeligst burde sett oppvarming dersom klimamodellene var riktige. Satellitter som har målt den globale atmosfæretemperaturen siden 1979, kan ikke påvise en klar oppadgående trend. Mye tyder på at bakkemålingene, som IPCC støtter seg på, inneholder feil bl.a. som følge av urbanisering rundt målepunktene som gir en tilleggsvarmeeffekt.
På tross av meget stor usikkerhet om skadelige klimaendringer ønsker flertallet av de industrialiserte landene å gjennomføre tiltak for å redusere klimagassutslippene. Dette begrunnes utfra et "føre-var"-prinsipp. Det underlige er at dette prinsippet kun gjelder én vei: Føre-var overfor klimaendringer, men ikke føre-var overfor konsekvensene av klimatiltakene.
For klimatiltak koster. IPCC har selv regnet ut at implementering av Kyoto-avtalen vil koste noe slikt som 20 -30.000 milliarder kroner! Dette gir som resultat at fremtidig oppvarming utsettes med ca.tre år, og en gitt oppvarming kommer om 103 år i stedet for om 100 år. En må her også ta i betraktning at dette kun gjelder dersom klimamodellene stemmer. Mange hevder da også at Kyoto kun er en begynnelse - men med enda kraftigere klimatiltak kommer kostnadene virkelig til å ta av!
Kraftige klimatiltak vil dermed bremse den økonomisk veksten i hele verden, noe som vil ha størst effekt for de fattige landene som er avhengig av stor økonomisk vekst for å raskt komme seg ut av fattigdommen. Dette siste er nettopp viktig for at disse landene skal være rustet til å stå imot både naturlige klimakatastrofer og eventuelle uheldige utslag av globale klimaendringer forårsaket av menneskelig aktivitet. Det er jo velkjent at naturkatastrofer rammer dramatisk mye hardere i fattige kontra i rike land.
Vi kan altså risikere å iverksette klimatiltak som vil bremse fattige land på sin vei mot rikdom. I neste omgang forlenger vi dermed perioden disse landene forblir i unødig stor grad sårbare overfor naturens luner. Dette er i sannhet et utrolig paradoks all den tid klimatiltak blir hevdet å være av største betydning nettopp for fattige land!
Det er meget urovekkende at disse momentene er fullstendig utelatt i den offentlige debatten om klimapolitikk.
Ove Kobbeltvedt,
Haugesund
