Publikum sitter igjen med et inntrykk av at svakheten med ioniske varslere er en uvesentlig bagatell. Det stemmer ikke.
Manglende batteri i varslere er brukerens egen feil. Problemet med ioniske røykvarslere er tildekking av risiko fra myndighetenes side. De som pliktoppfyllende følger råd om batteriskifte, riktig detektorplassering og rikelig antall detektorer er lurt til å tro de har en sikkerhet de ikke har. Jeg er oppbrakt over at problemet som TU, Dagbladet og If belyste, de facto ikke blir besvart.
Undertegnede har deltatt i de fleste SIintef- prosjektene hvor røykvarslere og -detektorer er testet i full skala, blant annet i 1984-85 og i Vesterskaun-testen i 1989. Undertegnede utviklet også verdens eneste kjente planlegging for valg av egnet røykdetektor og følsomhetsinnstillinger (G-Jet) til bruk i branntekniske analyser. Faglitteraturen kjenner jeg derfor godt.
Bruk av ioniske i stedet for optiske røykvarslere er et problem fordi:
Det er ingen tidsmargin for å overleve - ut fra typiske CO-nivå ved alarm går det såvidt, de fleste eller alle klarer seg. Dette er ikke godt nok forsket på. Men faglige anslag på hvor mange som kunne vært reddet ved å bruke optisk, tilsier at mellom 0 og fire dør hvert år i Norge pga. dette. Andre vurderer at det kan være flere. Jevnlig ser jeg avismeldinger som tyder på dødsfall pga. ioniske varslere.
Den som er bedøvd av CO eller andre gasser når ionisk type gir alarm, kan ikke redde seg selv. De som ikke er bedøvde og våkner, får ikke tid til å redde ut andre som er syke, uføre eller ikke hører alarmen.
Det er ikke faglig vist at optiske er for sene i flammebrann i boliger. Derimot er det entydig vist at optiske alarmerer på ulmebranner fra typisk 20-40 min og opptil flere timer før ioniske .
Opprinnelig var tanken med røykvarslere kun å redde liv. De ioniske var da de eneste på markedet og ble vurdert å være gode nok. Alarm fra en ionisk varsler gir ofte ikke tid til å redde hus og inventar.
Én stor faglig misforståelse har det vært i denne debatten: Man tror at optiske bare alarmerer tidligst på ulmebranner. Men det er bare begynnelsen. Optiske alarmerer generelt tidligst på branner hvor stor flamme foranlediges av store og få røykpartikler. Slike opptrer ved friksjon i vaskemaskiner, elfeil, en varig liten flamme, flammebranner i rom som er et stykke fra varsleren osv. osv. - i tillegg til ordinære ulmebranner. Folk omkommer av brann vanligvis om natten. Dødsbrannene har vanligvis et forløp som gjør at en optisk varsler kan alarmere i meget god tid. Mitt faglige anslag (det er ikke kjent forskning på akkurat dette) utfra kjennskap til detektor og til dødsbrannstatistikk, er at mellom 60 og 90 prosent av dødsbrannene i Norge ville blitt detektert først av en optisk varsler.
Det er kinkig for myndigheter å måtte innrømme at de mot bedre vitende har anbefalt en dårlig varsler overfor publikum, og be dem kjøpe en bedre ved første anledning. En innrømmelse innebærer å vedgå at liv sannsynligvis er gått tapt fordi industri og myndigheter har tildekket fakta i nærmere 20 år.
Joda, brannmyndigheter i mange land sitter i samme klemme, men er det noen trøst?
Alle kjente uavhengige tester har konkludert likt siden 80-tallet. Selv DSB (tidl. DBE) skriver dette i sin faghåndbok på nettet, og poengterer med fet skrift og to utropstegn at optisk varsler anbefales i de fleste tilfeller, og klart i soverom og bolig. Foreløpige rådata fra et stort interstatlig forskningsprosjekt i USA, viser at optiske røykvarslere for bolig bestod alle testene. Tilsvarende ioniske sviktet i umebranner (medførte dødsrisiko).
Man har for lengst skiftet til optiske detektorer i offentlige bygg og i alle andre bygg enn private boliger. Ioniske brukes i dag så å si kun i private boliger. Mange av verdens største produsenter av røykdetektorer for systemanlegg sluttet å produsere ioniske på 90-tallet.
Grovt sett omkommer hvert år vel 50 personer av brann i Norge og 40-45 av disse knytter seg til boliger hvor myndighetene tillater at det brukes ioniske røykvarslere. Problemet har økt voldsomt fordi alle hus skal ha røykvarsler.
Som i andre land har de norske myndighetene arvet problemet fra forgjengere siden 70-tallet. Problemet har økt voldsomt fordi alle hus skal ha røykvarsler. Få tør snu nå. Men til forskjell fra andre land er Norge lite og fleksibelt. Norge tar ofte i bruk sikrere løsninger raskere enn andre land - så hvorfor ikke nå?
Den første fra myndighetenes side som rydder opp, vil ikke tape ansikt, men redde ansikt og kanskje få anerkjennelse attpåtil.
Geir Jensen
