I etterkrigstiden og helt frem til 1980-tallet var bolig- og bygningssektoren lenge konsentrert om målet om en tilstrekkelig forsyning av nye boliger.
Statens og kommunenes innsats og bidrag var betydelig på alle områder, både i finansieringen og byggingen. Knapphet på materialer og kreditt var blant de store utfordringene. Husbanken ble etablert for å løse kredittproblemet.
Byggforskningen fikk på denne tiden et betydelig oppsving, i takt med nybyggingen. Forskningen var konsentrert om å utvikle nye metoder og tekniske løsninger, og sørge for at disse raskt ble tatt i bruk. Byggenæringens oppgave var i hovedsak å levere varen, de ferdige bygg.
De siste tiår har utviklingen gått svært raskt. Kredittmarkedet og boligbyggingen er privatisert. Aktørene i næringen er blitt flere, og befatter seg med stadig flere oppgaver i verdikjeden. Byggeforskriftene er blitt funksjonsbaserte, og forutsetter at næringen selv bidrar til utvikling av løsninger.
Samtidig skjer store deler av oppdragsforskningen konkurranseutsatt, i et internasjonalt marked, dels gjennom store nordiske og europeiske programmer hvor Norge også bidrar med penger.
Næringen må identifisere egne behov
Næringens egne behov for forskning må i første rekke identifiseres av næringen selv. Staten må på sin side fastlegge politiske mål for forskningen, hvor de samfunnsmessige hensyn naturlig nok vil veie tungt.
For tiden innebærer dette blant annet innsats for bærekraftig utvikling av bolig- og byggsektoren. Miljø- og klimaforskning står her sentralt. Målet er flere energi- og miljøvennlige bygg. Regjeringen er opptatt av at det skal bygges flere passivhus for å få ned energibehovet i bygningsmassen.
I klimaforliket er det en bred politisk enighet om at det skal vurderes å innføre passivhusstandard i 2020. Husbanken er involvert i flere prosjekter med passivløsninger. På Søm i Grimstad er for eksempel Sørlandets to første passivhus under oppføring.
Lavenergiprogrammets målsetting er blant annet at en stor andel av byggene som bygges i 2014 til 2017 skal være passivhus. Vi ser allerede resultater i form av passivhus og lavenergiboliger. Dette er løsninger utviklet i fruktbart samarbeid mellom forskningen, næringen og statlige bidragsytere.
Byggekostnadsprogrammet
Statens forskningsinnsats går mange veier. Midler kanaliseres både til Forskningsrådet og nasjonale og internasjonale programmer. For kommunal- og regionaldepartementet er Husbanken og Statens bygningstekniske etat viktige bestillere og bidragsytere til forskningen.
Hvis jeg skal fremheve en enkelt satsing fra departementet i denne sammenheng, må det bli Byggekostnadsprogrammet. I dette programmet har næringen selv fått ansvar for tildeling av penger til ulike prosjekter, for å sikre at forskningen møter deres behov.
Programstyret har lagt ambisjonene høyt når det gjelder å gjøre resultatene kjent for alle deler av næringen over hele landet. Departementet støtter programmet med i alt 80 millioner kroner fordelt over fem år. I tillegg kommer betydelige bidrag fra næringen selv.
Vi har behov for en nytenkende og nyskapende bygg- og anleggsnæring, som kan utvikle seg i tråd med samfunnets behov. I den sammenheng vil næringens mål og innsats innen forskning være en viktig indikator for deres evne til å tilpasse seg og tenke langsiktig.
Byggenæringen har utfordringer med å samles om egne mål og arbeide mer systematisk med innovasjon. De bør også være mer rause med å spre og dele ny kunnskap.
