HISTORIENS ANDRE Abelpris ble delt ut tirsdag 25. mai. Målet med utdelingen er å hedre et spesielt godt og viktig matematisk arbeid, samt øke interessen for-, og rekruttering til-, matematikkfaget generelt.
Foran et andektig, men ikke pur ungt, publikum i Universitetets storsal i Oslo, fikk Sir Michael Atiyah og Isadore Singer prisen utdelt av HMK Harald V. Prisvinnernes hovedarbeid er utviklingen av Indeksteoremet i 1964, som hjelper til å vise om komplekse differensialligninger har løsning, og hvor mange løsninger som eventuelt finnes.
Er deres arbeid viktig? For de som skal løse komplekse differensialligninger er Indeksteoremet åpenbart viktig. Dersom vi tenker over hvilke produkter og løsninger vi daglig har nytte av, muliggjort av dypere matematisk forståelse, er det heller ingen tvil om viktigheten av prisvinnernes arbeid i et større perspektiv.
Bidrar så prisutdelingen til å øke denne forståelsen blant ungdom og "folk flest" ?
Mens anerkjente musikere, som Sidsel Walstad, Cecilie Løken, Mocci Ryen og Børre Flyen underholdt mellom talene, slo det meg hvor stor avstanden er mellom miljøet i salen og dagens brukere av produkter muliggjort nettopp av den kunnskapsbygging prisvinnerne mottar sin pris for. Kanskje var Mocci Ryens fremføring av Michael Jacksons 80-tallshit Billy Jean et forsøk på å kommunisere fokus også mot den kommende generasjon matematikere - som en appell til ungdommen. Uansett ligger det en betydelig utfordring både i forhold til formidling og folkeliggjøring av resultater og eksempler på hva matematikk kan brukes til.
Prisutdelingen var en verdig gest til årets prisvinnere. Jeg er mer usikker på om prisens andre hovedmålsetning - å bidra til å heve matematikkfagets status og stimulere barn og unges interesserte for faget, ble oppnådd. Til det var forestillingen i for stor grad laget av, og for, eldre menn. For å nå prisens andre hovedmålsetning må salen ved senere års utdeling, i tillegg til årets publikummere, også fylles av kommende generasjoners matematikere.
