Mange tog ble innstilt, store forsinkelser og sterk svekket tillit til NSB blant befolkningen var resultatet.
Heldigvis tok samferdselsminister Terje Moe Gustavsen ansvaret for alle sikkerhetsbruddene, forsinkelsene og kaoset som rådet ved å frata konsernsjef Ueland og styret sine posisjoner. Nye koster skulle inn.
Midlertidig ble den tidligere journalist, nå NSB-direktør og ektemann til en eks-samferdselsminister, Arne Wam satt på jobben som konsernsjef for det skakkjørte selskapet. Han startet startet sin karriere i NSB med å fjerne trillevognserveringen og å sveise fast stolene i togene. Resultatet er at dersom en mor med barn skulle finne på å ta toget fra Lillehammer til Skien, så kan hun bli sittende på toget bak frem i over fem timer uten verken vått eller tørt.
Tillit? Service? Neppe.
I dette selskapet er det så at samferdselsministeren utnevner et nytt styre, med Statoils sjef Olav Fjell som styreleder. Da spør jeg meg umiddelbart: Er dette riktig bruk av ressurser?
Olav Fjell har kanskje Norges mest utfordrende arbeidsoppgaver med å omstille Statoil fra en statsbedrift til et børsnotert selskap. Statoil må styrke sin posisjon i utlandet, de må forbedre sin egen produktivitet og de må bli konkurransedyktige i et europeisk gassmarked. Alt sammen oppgaver som krever 100 prosent oppmerksomhet fra sin sjef. At han da i tillegg skal få den meget utfordrende oppgaven å omstille NSB, er betenkelig.
Styret skal finne en ny konsernsjef, det må effektivisere NSB, det får Signaturtog-skandalen å bale med og de skal gjenvinne tilliten blant de reisende. Dette krever tid og oppmerksomhet fra styrelederen.
Dessverre virker det som om ressursmangelen nå er flyttet fra lokførerkabinen til styrerommet.
