Norske TV-kjøper har for alvor oppdaget den flate skjermen.
Det selges omtrent like mange flate TV-er som de basert på CRT – katodestrålerør og det skal ikke store spådomskunster for å se hvor dette ender. Ta en titt på datamarkedet. Det er det ikke mange CRT-er igjen.
Prisfallet har gjort at nesten alle datamonitorer i dag er basert på LCD.
Slike er det ikke TV-markedet. Her har plasmaskjermen også en stor del av det flate markedet selv om LCD vinner stort i antall. Til nå har plasma dominert på de store skjermene, mens LCD har tatt det meste opp til 36 tommer.
Begge har sine fordeler og ulemper og begge kommer til å bli utfordret av nye teknologier.
Farger
Alle fargeskjermteknologiene baserer seg på billedpunkter som hver er bygget opp av tre fargepunkter basert på primærfargene for utstrålt lys; rødt, grønt og blått.
Det som skiller dem er hvordan de får de ulike fargepunktene til å sende ut lys.
Plasma
Plasmaskjermen er en slags mellomting mellom et lysstoffrør og en CRT. Hvert av de individuelle fargepunktene fungerer som et lysstoffrør, men på samme måte som i en CRT er det ulike utstyrt med ulike ”fosfor”-typer som gir rødt, grønt og blått lys.
Det enkelte fargepunkt er bygget opp en liten grop som er dekket med det vi ofte kaller fosfor, men som i virkeligheten er en kjemisk miks som skal gi den korrekte bølgelengden på lyset. Gropene er forseglet av et dielektrisk glass over og under og er fylt med en edelgass, vanligvis xenon. Over og under det enkelte punkt går det elektroder.
Når en kraftig vekselstrøm går gjennom elektrodene eksiteres edelgassen til et plasma (derav navnet plasmaskjerm). Og skulle du ha glemt hva et plasma er så er det en gass med både fri elektroner og positive ioner. Plasmaet sender ut ultrafiolett lys, men det har jo ikke vi mye glede av. Det er her det såkalte fosforet kommer inn. Den korrekte betegnelsen på belegget er en scintillator som sender ut lys i riktig bølgelengde når det utsettes for UV-stråling.
Utfordringen for produsentene er å lage de store paneler så mange av de bitte små gropene og å lede nok strøm inn til hver enkelt. Det er grenser for hvor mye strøm en tynn gjennomsiktig elektrode av indiumtinnokyd kan transportere derfor brukes ofte en tynn linje av krom, men det gjør skjermen mindre gjennomsiktig.
- Mange tror at en plasmaskjerm er så strømkrevende, men det er ikke tilfelle, sier teknisk sjef i NEC, Frank Thieme. De tallene som oppgis er ofte maksforbruk og det skjer bare når hele skjermen lyser hvitt. Forbruket går kraftig ned når bildet ikke er så lyst. En LCD-skjerm bruker like mye strøm hele tiden.
LCD
I motsetning til en plasmaskjerm sender ikke fargepunktene i en LCD-skjerm lys på egen hånd. De fungerer som lysventiler som slipper gjennom lyset fra en kilde bak skjermen.
Før det når frem til øyet må lyset passere et såkalt flytende krystall mellom et vertikalt og et horisontalt polarisasjonsfilter og deretter fargefiltre. I det første polarisasjonsfilteret blir lyset, som ikke er annet enn elektromagnetiske bølger med en bølgelengde i det synlige område fra rundt 400 til litt over 700 nanometer, vertikalpolarisert. Det vil si at bare de komponenter av bølgene som svinger i vertikalplanet kommer gjennom.
Når dette polariserte lyset treffer det horisontalpolariserte filteret kommer ikke lyset gjennom. Det er her krystallvæsken kommer inn. Når den utsettes for en likestrøm orienterer krystallene seg slik at de kan vri lyset. Når lyset vris 90 grader kan bølgene passere uhindret gjennom det horisontale polarisasjonsfilteret. Ved å endre strømmen kan mengden av lys reguleres. Det hvite lyset som slipper gjennom passerer til slutt gjennom et fargefilter.
I utgangspunktet skulle en tro at LCD er lite strømkrevende og det er korrekt sammenliknet med CRT. Dessverre går det meste av de hvite baklyset tapt i polarisasjonsfiltrene, krystallvæsken og fargefiltrene. I en TV, som må være svært lyssterk, gjør det at baklyset må være svært kraftig og strømkrevende.
De fleste LCD-TV-ene benytter hvitt lys i dag, men flere selskaper arbeider med å bruke fargede lysdioder som bakbelysning. De vil kunne senke strømforbruket ytterligere samtidig som de vil øke fargeomfanget til skjermen. F. eks. vil det gi rikere rødfarger når det benyttes røde lysdioder som bakbelysning.
Nye utfordrere
Selv om plasma- og LCD-skjermer dominerer i dag vil de bli utfordret av nye teknologier i fremtiden. OLED, eller organiske lysdioder, er allerede på TV-markedet, men bare i lommestørrelse. Problemet har vært å få akseptabel levetid på den blå dioden, men når det skjer er det mye som tyder på at dette kan bli en alvorlig utfordrer til dagens flatskjermer med svært lavt strømforbruk og et imponerende fargeområde.
En annen teknologi som banker på døren neste år er Canons og Toshibas SED – Surface-conduction Electron-emitter Display. Den likner litt på plasma, men i stedet for at det er UV-stråling som får scintillatorene til å avgi lys er det ørsmå elektronemittere som skyter elektroner direkte mot dem.
Omtrent som elektronkanonen i en CRT, men her har hvert fargepunkt sin egen ”elektronkanon”.
Klarer ikke jobben
Det gamle katodestrålerøret har vært på markedet i ulike anvendelser i over 100 år og fabrikkene er avskrevet for lengst. Det betyr billige produkter. Men selv om en CRT gir et utmerket bilde har den flere akilleshæler. Den viktigste er størrelsen og vekten. I store skjermer basert på CRT blir vekten av glasset formidabel. Problemet er at det må være vakuum i røret for at elektronstrålen skal kunne bevege seg fra kanonen bakerst til fosforpunktene foran. Det betyr svært tykke glassvegger for å forhindre implosjon, spesielt når det er snakk om bredformatskjermer med store flater over og under.
Et av de store problemene for det første europeiske initiativet til HDTV på slutten av 80-tallet, var størrelsen på TV-apparatene. Skulle det være noe vits i å lansere HDTV måtte CRT-en være stor nok til å oppløse informasjonen i bildet, men da ble apparatet så stort at det ikke gikk inn igjennom en gjennomsnittlig europeiske stuedør.
